Det er med sjokk og forferdelse vi registrerer at landsstyret i Human-Etisk Forbund nå følger Senterpartiet, og går inn for å forby omskjæring av guttebarn. I praksis mener vi HEF har slått inn på en vei som vil gjøre det håpløst å leve som jøde eller muslim i Norge.
Vi velger å tro at HEFs vedtak ikke grunner i forakt for muslimer eller jøder, men konstaterer at deres vedtak, hvis det fikk tilslutning, faktisk ville medføre at Norge ble fritt for jøder.
I jødedommen og islam er påbudet om omskjæring absolutt, og det har tusenårige tradisjoner. Nå mener vi ikke at en tradisjon skal bevares for enhver pris – kjønnslemlesting av jenter er eksempel på en uting som må vekk – men man må veie ulemper opp mot samfunnsmessige konsekvenser. Den første samfunnsmessige konsekvensen av et slik vedtak vil altså bli at det blir håpløst å leve som jøde i Norge.
Rent fysisk har det vist seg at en omskjæring innebærer svært liten risiko, forutsett at den foretas på en medisinsk forsvarlig måte. Det er derfor vårt syn at dette bør bli et tilbud på norske sykehus. I tillegg er det en hel rekke helseeffekter av en omskjæring. Blant annet anbefales dette for å forebygge HIV-smitte. Hos Human-Etisk forbund er man imidlertid mest opptatt av at inngrepet er medisinsk unødvendig, og av at barna ikke velger det selv – da får heller jødene flytte ett annet sted.
Ironisk sett ser vi nå at HEF, til tross for sitt sekulære utgangspunkt, her viser seg som gode lutheranere: Religion må dypest sett handle om «troen alene», ritualer er noe sekundært som lett kan endres på.
Etter vårt syn viser HEF at sekulær fundamentalisme i sin fanatiske form er like ille som religiøs fanatisme. Det er når man lar prinsippene bli så firkantet at man ser bort fra de samfunnsmessige konsekvensene at man faktisk er i ferd med å bli farlig. Når et livssynssamfunn fremmer et forslag som vil innebære at tilhengerne av to av de store verdensreligionene ikke lengre kan bo i Norge, stiller de seg etter vårt syn på samme side som de mørkeste kreftene i vårt land. Det synes vi er uverdig og forstemmende av en organisasjon som påberoper seg Nansen og Wergeland som sine åndelige forfedre. Vi tillater oss å betvile sterkt om de to siste ville sett seg fornøyd med at HEF når går inn for å reversere deres livsverk – Det ville også fremstå som en underlig, og lite delikat, parentes til grunnlovsjubileet om to år.