Psykiaternes bruk av retten som arena for å kives med hverandre er i ferd med å undergrave tilliten til hele rettspsykiatrien.
Den siste uken har vi sett en forestilling uten like, hvor den ene psykiatriske ekspert etter den andre konkurrerer om å komme med sin diagnose på den tiltalte terroristen. Er han paranoid schizofren? Har han Tourettes syndrom? Lider han av en paranoid psykose? Kan han ha Asbergers syndrom? Har han en dyssosial lidelse? Er han klin hakke gæren? Med den største overbevisning, innlevelse og powerpointpresentasjoner står de lærde i kø for å få æren av å ha satt sin merkelapp på den titalte.
Psykoekspertenes vilje til å undergrave hverandre overgår det man ville vente å finne på en missekonkurranse for dragdronninger, og på samme måte sitter man igjen og vet at når rampelyset slukner, forsvinner også glamouren.
For første gang har vi, fordi rapportene er lekket og satt under offentlig debatt, fått et innblikk i både systemsvakhetene innenfor Den Rettsmedisinske Kommisjon, hvis ledere ikke engang i retten er i stand til å klargjøre hva de mener, og ikke minst i hvor stor usikkerhet det knytter seg til å fastsette riktige, psykiatriske diagnoser i kriminalsaker – det vi si de er klare helt til de kritiske spørsmålene kommer, da ser man en unnvikenhet og en sirkling rundt grøten som ikke sømmer seg for voksne mennesker.
Man sitter igjen med en vemmelig smak i munnen og mange spørsmål. Sitter det tungt neddopede mennesker i norske dårekister som egentlig er tilregnelige? Sitter det psykisk syke i norske fengsler som ikke får nødvendig hjelp? Har vi psykiatriske pasienter som behandles for noe helt annet enn det de feiler? De sprikende og hastige konklusjonene, riktignok fremført med en grandiositet som er fullt på høyde med en hvilken som helst galning med tresverd som gjør krav på å være Napoleon, tyder på at de antatt fremste av våre eksperter kanskje ikke vet helt hva de driver med.
Ironisk nok har retten i denne saken færre dilemmaer å slite med enn det rettssystemet som sådan vil ha i ettertid. De skal nemlig bare ta stilling til om terroristen var tilregnelig eller ei, de trenger ikke å velge å vrake i floraen av diagnoser som nevrosegartnerne har båret frem i retten. Dommerne skal bare se på om terroristen mest sannsynlig er sprøyte hakke gal, eller om han kan stilles til ansvar for sine handlinger.
For oss som samfunn er det atskillig fler spørsmål som krever svar. Det første er om vi i det hele tatt kan stole på rettspsykiaterne. Som rettsstat kan vi ikke leve med et system som tilsynelatende driver diagnostisering etter tombolaprinsippet. Vi trenger et system for vurdering av den psykiske tilstanden til kriminelle som er forutsigbart, hvor det er gjennomsiktighet og hvor det stilles klare krav, ikke bare til dem som skal vurdere hvor syk en person eventuelt er, men også til den instansen som skal ettergå dem. Vi kan ikke leve med et system som er strafferettslig uberegnelig.