I kronikken ”Oss skrullinger” fra 2.6 kritiserer Trond Andresen journalister som ”gjør narr av” konspirasjonsteoretikere.
Andresen hevder at undertegnede og andre tilknyttet Vepsen, Minerva og Humanist latterliggjør alle former maktkritikk under dekke av å angripe konspirasjonsteorier. «I dag», skriver Andresen, er «kritisk» journalistikk å gjøre narr av «konspirasjonsteoretikere» som er så sprø at de tror at makthavere driver med falskspill og skjulte aktiviteter.»
Dette er stråmannsargumentering. Ingen av de nevnte organene har påstått at maktkritikk er det samme som konspiranoia eller benektet at det foregår skjulte aktiviteter hos myndighetene. Derimot har de kritisert konspirasjonsteoretiske tenkemåter – en hang til å forstå og fortolke rystende hendelser og utviklingstendenser i lys av konspirasjoner – og advart om at moderne konspirasjonsforestillinger ofte koples til gamle hatforestillinger , ikke minst mot jøder.
Andresen ser faktisk ut til å antyde at Vepsen, Minerva og Humanist bør granskes, muligens for mulig tilknytning til CIA, Mossad og andre som ønsker å diskreditere dem som mener makthaverne driver med skjulte aktiviteter. En sterk anklage, som Andresen frykter vil bli møtt med motanklager om ”konspirasjonsteorier”.
Sterke anklager bør normalt dokumenteres. Andresen – som i artikkelen Visste Israel (Klassekampen 9.9.11) antydet at Israel visste om terrorangrepene 11. september før de fant sted – ser derimot ut til å mene det bør være tillatt å mistenkeliggjøre og fabulere uten noen slik dokumentasjon. Dermed forsvarer han et kjent argument fra konspirasjonsteoretikere: At de bare stiller spørsmål.
Andresen forsvarer PRIO-forsker Ola Tunanders påståtte antydning i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2011 om forbindelse mellom Anders Behring Breivik og Israel. Dette sier mer om Andresen enn om Tunander, som selv har gjort det han har kunnet for å ro seg unna at han mente dette.
Andresen omtaler også fredsforsker Johan Galtung som ”frittenkende dissident”. Galtung har flere ganger vist til grov antisemittisk litteratur. I et foredrag ved Universitetet i Oslo i september 2011 antydet han at frimurerne var involvert i 22. juli, og henviste til forfatteren Erik Rudstrøm som kaller frimurerne kunstige jøder, bruker det antisemitiske falsumet Sions vises protokoller som kilde og sår tvil om Holocaust.
I et tilsvar til undertegnede publisert i tidsskriftet Humanist i mai hevdet Galtung at protokollene – et dokument som påstår at jødene planlegger verdensherredømme – forteller noe «sant om verden”, noe han gjentok i et NRK-intervju. Samtidig brukte han en artikkel av nazisten William Pierce til å påstå at jødene kontrollerte 96 % av internasjonale media. Artikkelen nevner hverken Israel eller Midtøsten, men handler om at jødiske medieeiere bevisst ødelegger USA ved f.eks. å oppfordre svart ungdom til å angripe hvite gjennom rap-musikk. Den konkluderer med at den jødiske inflytelsen må stoppes før den fullstendig indoktrinerer barn og unge med verdier ”diametrically opposed to the interests of our people”.
Andresen og Galtung er eksempler på en trend verden over der ideer fra ytre høyre finner veien over til venstresiden, og berettiget motstand mot Israels politikk tar opp i seg tradisjonelle antijødiske fordommer. Et eksempel er Andresens innlegg i Klassekampen i januar 2009, der han hevdet at jøder manglet empati. Et annet er når Andresens våpendrager Hans Olav Brendberg nylig forsvarte protokollene og Johann Eisenmengers bok Entdecktes Judentum (1700) i et innlegg som ble refusert av Klassekampen men gjengitt på Andresens facebookvegg. Dette er en bok som blant annet beskylder jøder for ritualmord på kristne barn.
Er det noe hendelsene 22. juli har lært oss, er det at konspirasjonsteorier er farlige. Anders Behring Breivik er på ingen måte den eneste som har handlet utfra slike teorier: Timothy McVeigh, som utløste bomben som drepte 168 mennesker i Oklahoma City, trodde på en hemmelig skyggeregjering og ”en ny verdensorden”. Det samme gjorde antagelig ”lasermannen” Peter Mangs, som skjøt ned og drepte flere tilfeldige mennesker i Malmö.
Som forsker kjenner Andresen nødvendigheten av kritisk tenkning. Han bør vite bedre enn å støtte udokumenterte og farlige påstander.
(Innlegget er en utvidet versjon av et tilsvar forfatteren hadde på trykk i Klassekampen.)