I dag er det ett år siden terroren rammet Norge. Mens verden først så for seg muslimske terrorister, var gjerningsmannen en hvit vestkantgutt med lyst hår, som egenhendig myrdet 77 av sine landsmenn, kristne, ateister og muslimer.
Aldri siden annen verdenskrig har vi til de grader fått demonstrert sannheten i at hat dreper. Aldri før har vi som samfunn fått en så brutal mulighet til å gå i oss selv, til å se på hvordan vi debatterer tunge saker, til å se vår omtale av minoriteter i et selvkritisk lys.
Det norske folk, uavhengig av opprinnelse, fikk anledning til å vise et samhold som imponerte verden, og vi har gjennomført en verdig rettssak hvor terroristen har fått nyte godt av verdiene til den rettsstaten han hater. Mange nye stemmer har kommet på banen, og de fleste politikere har dempet tonen når det gjelder omtalen av muslimer. Som en av de overlevende fra Utøya oppsummerte saken: Han tapte, vi vant.
Slik kunne vi lent oss tilbake på årsdagen for terroren og oppsummert at demokrati, rettstat og kjærlig samhold seiret over hatet. Dessverre føler vi at det ikke er fullt så enkelt.
Kombinasjonen av finanskrise og åpnere grenser har gjort at tilreisende roma fra Øst-Europa har slått seg ned i byene med sine pappbegre. Inntektene fra denne virksomheten er heller spinkel, og mange har tydd til småkriminalitet for å spe på.
Teltleiren i et grustak i Oslo var aldri noen politisk genistrek. Organisert av en obskur gruppering på venstrekanten og med uklare næringsinteresser i bakgrunnen, var tiltaket dømt til å mislykkes. Man lyktes i liten grad å sette søkelyset på den bunnløse fattigdommen disse menneskene lever i, og og hvordan vi skal forholde oss til at Norge nå har en ny minoritet som i stor grad lever på utsiden av samfunnet. I stedet fikk vi en debatt om hvordan man raskest mulig skulle kvitte seg med problemet. Fremskrittspartiet overrasket ikke, og tok til orde for rettsstridige deportasjoner, mens Senterpartiet på lite smakfullt vis brukte saken som argument for å si opp Schengen-avtalen. Mest rystende har imidlertid alle reaksjonene vi har sett i avisenes debattfora og på Facebook vært.
Vi er ganske så sjokkert over hva som får passere, både i debattfora og i sosiale sammenhenger. Det er med vond smak i munnen vi leser oppfordringer til folkemord, at vi leser om voldelige overfall og ser de mest grumsete holdninger florere.
Vi minner om at Norge har en dyster historie når det kommer til behandling av romanifolk. Tvangsarbeid, tvangssterilisering, lobotomi og bortføring av barn var i sin tid den norske stats resept mot taterne, og retorikken den gang var skremmende lik den som føres i dag.
Vi har det siste året hatt en debatt om debattklimaet før 22. juli i fjor. De ytringer, og ikke minst tilløp til handlinger, vi har sett de siste ukene er simpelthen ikke et sivilisert samfunn verdig.