En gjeng salafistiske svermere vil ha Grønland som egen stat. SIAN roper alarm og hevder at myndighetene svikter. Slik skaper fantastene sitt eget Drømmeland.
Det er en gammel sannhet at gærningene finner hverandre, og sannelig ser man det ikke til stadighet bevist i praksis. Nå har altså en liten, oppmerksomhetssyk gruppe muslimer, som alle later til å ha julenissen som forbilde hva angår hår og skjeggpryd gått ut og krevet Grønland i Oslo som egen stat. I en språkbruk som fremstår som helt uvirkelig vil de kvitte seg med alle de urene nordmennene rundt dem. Med den definisjonen disse menneskene bruker på hvem som er uren, ville neppe den nye staten ha nevneverdig mer enn hundre innbyggere, og et økonomisk grunnlag som ville få lutfattige Burkina Faso i Vestafrika til å fremstå som et bugnende slaraffenland i forhold. Dem om det, og i feberheten kan de fleste fantasere om sitt eget Lykkeland.
Det er lett å se det for seg: Mens bønneropene gjaller over folketomme gater med stengte butikker og over parker hvor selv uteliggere og tiggere har funnet det ulevelig, ser man en flokk subbende skjeggebuster med alt for korte bukser slepe seg mot moskeen mens magene rumler av sult – butikkeierne, selv de fra Pakistan eller Somalia var ikke rene nok og pakket sammen. Søknaden om u-hjelp fra NORAD ble avslått, og over sandsekkbarikadene de bygget ved Vaterlands Bru kommer ingen. Selv duene har sluttet å oppsøke den utarmede staten hvor ikke den minste brødsmule er å finne i gatene.
Joda, det er lov å drømme. Heldigvis finner fantaster og svermere andre som tenker som dem og kan gi dem den respons de tørster etter. I SIAN har man nå oppløftet sin munn. Nå er det alvor, forstår vi.
«Det første lille konkrete beviset på at islam vil ha også Norge, er kommet i disse dager. Den islamske gruppen Ansar UI-Sunnah ber om å få overta Grønland i den hensikt å etablere en shariastat. Islamistene vil ha området som en islamsk enklave der de styrer absolutt alt – der vil de «forby den ondskap det norske samfunn består av som strider mot Allahs lover». Myndighetene sviktet de som var i fare på Utøya, men situasjonen er langt verre: Myndighetene svikter land og folk. Fremtidige generasjoner kommer til å fordømme de politikere som i vår tid har makt og myndighet og som kunne ha sikret fedrelandet mot islam.»
Det er når man leser det fullstendig virkelighetsfjerne innholdet i den anonyme e-posten fra Ansar al Sunnat, som betyr noe sånn som tradisjonens hjelpere, og den like virkelighetsfjerne reaksjonen fra SIAN at man virkelig forstår at det i vårt land finnes mennesker som er så religiøst og politisk forstyrret at selv den mest surrealistiske fremtidsroman kommer til kort med hensyn til å beskrive virkeligheten på andre kloder, fjernt, fjernt fra vår egen.
Med unntak av skjegg og galabiaer og en enkelt bruskasse er det lite som skiller disse gruppene av fjompenisser fra hverandre. Den ene fordømmer muslimer, den andre fordømmer kuffar og begge har et verdensbilde som får Alice i Eventyrland til å fremstå som beinhard sosialrealisme.
Man burde egentlig le seg fordervet av disse folkene, men latteren setter seg liksom litt fast i halsen når man tenker på «kommandøren». Denne uken faller dom i terrorsaken, saken mot en mann som bekjente seg til ideer så aparte at mange, kanskje til og med retten, har kommet til den konklusjon at han må ha vært rablende gal. Tankende om et Grønlandsk kalifat og deres motstykke hvor myndighetene dolker landet i ryggen, er i like stor grad politisk vanvidd – problemet er at det alltid finnes mennesker som er villige til å drepe for vanvittige ideer. Vi kan demme opp for noe av det med våkne, hemmelige tjenester, men vårt viktigste forsvarsverk mot at disse menneskene skal gå fra ord til handling er årvåkenhet fra den jevne borger og at vi har myndigheter som har tillit slik at de som tror de vet noe faktisk oppsøker myndighetene med sin kunnskap.
Med siste ukes politiske blame game i friskt minne er det vel ting som kan tyde på at det fortsatt er et stykke igjen å gå før vi når dit.