Ubaydullah Hussains trusler mot norske jøder faller sammen med 70-årsdagen for arrestasjonen av de mannlige, norske jødene.
Av Kjetil Braut Simonsen, doktogradsstipendiat i historie
26. oktober 1942 er en dyster dato i norsk historie. Grytidlig denne mandagsmorgenen ble norske mannlige jøder over 15 år – 336 personer i antall – arrestert og internert i Berg Interneringsleir utenfor Tønsberg. Arrestasjonene skjedde etter ordre fra det tyske sikkerhetspolitiet, SIPO, men ble utført av norske politienheter. I Oslo ble aksjonen ledet av det nazifiserte Statspolitiet, med assistanse av mannskaper fra Kriminalpolitiet og Germanske SS-Norge. I distriktene var det derimot ”vanlig” norsk politi og lensmenn som utførte oppdraget.
Massearrestasjonene av de mannlige jødene var på ingen måte et enkeltstående tiltak. Allerede kort tid etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 gjennomførte tyske makthavere – og norske kollaboratører – antisemittiske foranstaltninger. Så tidlig som 10. mai 1940 inndro Oslo Politikammer – på ordre fra tysk sikkerhetspoliti – jødenes radioapparater. 18. juni 1941 arresterte tysk politi de mannlige jødene i Nord Norge. Men det ble også tatt initiativ til antisemittiske tiltak fra norsk hold. Høsten 1941 bestemte Justisdepartementet, etter initiativ fra justisminister Sverre Riisnæs, at alle sakførere som var av ”heljødisk” eller 3/4 jødisk avstamning skulle fratas bevilgningen, og departementet gjorde også et forsøk på å registrere jødisk eiendom. Flere andre antisemittiske tiltak ble også iverksatt i løpet av de første okkupasjonsårene.
Det viktigste tiltaket før arrestasjonene og deportasjonene av jødene, var likevel den systematiske registreringen av jødene i Norge. 10. oktober 1941 anmodet ”Befehlshaber der Sicherheitspolizei” det norske Politidepartementet, som var under politimester Jonas Lies ledelse, å iverksette en landsomfattende stempling av jødiske pass. Deretter, 20. januar 1942, utstedet Sjefen for sikkerhetspolitiet, Oliver Møystad, en ordre til landets politimestre og lensmenn om at jødene skulle oppsøke stedlige lensmenn og politimestre for å få sine pass påstemplet en rød J. I forbindelse med J-stemplingen fikk personer som var definert som jøder også beskjed om å fylle ut et ”Spørreskjema for jøder i Norge”, som var utformet ved Nasjonal Samlings statistiske kontor. Her ble jødene blant annet spurt om personalia, yrke, religiøs tilhørighet, organisasjonsmedlemskap, frimureri (!) og om de var tidligere straffet.
Nettopp J-stemplingen og registrene som ble laget over jødene utgjorde grunnlaget for de påfølgendearrestasjonene. Fra høsten 1942 gikk den tyske jødepolitikken i Norge inn i det historikeren Bjarte Bruland betegner som arrestasjons- og deportasjonsfasen. 6.-12. oktober brøt det ut unntakstilstand i Trondheim, som resulterte i at de mannlige jødene i området ble arrestert og deportert til Falstad. Samme dag som unntakstilstanden ble iverksatt ble også 10 personer, blant dem en jøde, henrettet.
26. oktober ble alle mannlige jøder over 15 som ikke klarte å flykte arrestert i en koordinert, landsomfattende aksjon. 19. november ble 19 jøder deportert med skipet Monte Rosa. 25.-26. november fulgte arrestasjonen av jødiske kvinner og barn. Klokken 14.55 torsdag 26. november la troppetransportskipet D/S Donau ut fra Utstikker 1 ved den daværende Amerikalinjens kai i Oslo. Foruten mannskap og vaktstyrke var det 532 jøder fra Norge om bord: 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Samme dag ble 26 jøder deportert med Monte Rosa. 25. februar 1943 fant den siste store transporten sted, da 158 personer ble deportert med skipet Gotaland. Etter dette fant det også sted deportasjoner av enkeltpersoner og mindre grupper. Totalt 772 jøder ble deportert fra Norge og 34 overlevde deportasjonene. Til sammen døde 765 norske jøder, i Auschwitz eller i Norge, direkte eller indirekte som som følge av det nasjonalsosialistiske okkupasjonsregimets antisemittiske politikk.
Arrestasjonene og deportasjonene av de norske jødene var på ingen måte isolerte ”norske” hendelser. De må sees i nær sammenheng med Hitler-regimets antisemittiske uttryddelsespolitikk, som pågikk med brutal intensitet innenfor hele den nasjonalsosialistiske innflytelsessfære i Europa.
I årene fra NSDAPs maktovertakelse i 1933 og frem til krigsutbruddet i 1939 hadde jødene innenfor tyske grenser blitt forfulgt, stigmatisert, terrorisert og suksessivt fratatt rettigheter. Med overfallet på Polen i 1939 gikk den antisemittiske politikken inn i en ny og mer brutal fase. Etter at Wehrmacht slo i stykker den polske staten, skapte rasepolitikken generelt, og jødepolitikken spesielt, et eksperiementfelt for rasistisk politikk. Massefordrivelser, segregering og ghettoisering og massemord ble etablert som normalfenomener. I slutten av 1939 av hadde mer enn 45 000 polakker og 7000 jøder – i følge historikeren Bogdan Musial – blitt myrdet innenfor de tyskkontrollerte områdene.
For jødene var Polen-felttoget likevel bare en forsmak på det som skulle komme. Etter overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 kom mellom 2,7 og 2,9 millioner russiske jøder, samt jødene i de sovjetokkuperte delene av Polen og i de baltiske republikkene, inn under tysk kontroll. Mordet på jødene ble her et integrert element i de militære aksjonene. Mellom juni 1941 og april 1942 drepte de såkalte Einsatzgruppene – som var knyttet til kjerneorganisasjonen i den nasjonalsosialistiske utryddelsespolitikken, SS – mer enn en halv millioner mennesker i de baltiske statene, Hviterussland og Ukraina. Våren 1943, da de tyske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake, hadde de samme styrkene myrdet 1,25 millioner jøder og hundretusener av andre sovjetiske borgere og krigsfanger.
Høsten 1941 og våren 1942 begynte den siste fasen av den nasjonalsosialistiske jødepolitikken: deportasjon og tilintetgjørelse i leire – som Belzec, Chelmno, Auschwitz-Birkenau, Sobibór og Treblinka. I mars 1942 iverksatte Hitler-regimet ”Operasjon Reinhard” – massedeportasjonen av polske jøder til utryddelsesleire, og i slutten av samme måned begynte deportasjonene fra Tyskland og Vest-Europa. I løpet av 1942 ble også jøder fra Slovakia, Frankrike, Nederland – og altså fra Norge – deportert og myrdet. I 1943 fulgte de greske og italienske jødene. Deretter, i 1944, ble de ungarske jødene sendt i døden. Det særegne ved massemordet på jødene er, som historikeren Odd-Bjørn Fure har påpekt det, med altså folkemordspolitikkens totale omfang. Kort sagt: ”[…]den nasjonalsosialistiske stat søkte å samle alle jøder i Europa – fra Trondheim til Kreta, fra Bourdeaux til Minsk – med det ene formål: å drepe dem.”
Omtrent 6 millioner jøder mistet livet som følge av Hitler-regimets jødepolitikk. Samtidig rammet den bredere nasjonalsosialistiske rasepolitikken ennå flere. Millioner av slavere, primært i Polen og Sovjetunionen, samt sigøynere og sinnslidende mistet livet som følge av Hitler-regimets rasistiske politiske praksis.
Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene var med andre først og fremst en virkning av okkupasjonen – det faktum at Norge var underlagt det nasjonalsosialistiske Tysklands kontroll, og dermed gjenstand for dette regimets antisemittiske politikk. Likevel er det en kjensgjerning at arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene skjedde med bistand også fra nordmenn.
Et særlig ansvar i denne sammenheng ligger på kollaborasjonspartiet Nasjonal Samling. Nasjonal Samling bedrev ikke bare ytterliggående antisemittisk agitasjon både før og under okkupasjonen – i egenskap av å utgjøre den norske grenen av det tyske okkupasjonsregimet fremmet partiet også antisemittiske tiltak på egenhånd. 12. mars 1942 ble det for eksempel vedtatt fra NS-hold at den såkalte jødeparagrafen skulle gjeninnføres i grunnloven. Sentrale representanter for NS-regimet var dessuten delaktige i arrestasjonene og deportasjonene. For å legitimere arrestasjonene av de mannlige jødene, ble det for eksempel vedtatt en lov om at ”sikringsforføyninger” kunne anvendes overfor personer som ”med skjellig grunn var mistenkt for å ha fremmet ”folke- eller statsfiendtlige” bestrebelser. Loven ble utformet 24. oktober 1942, og var undertegnet NS-justisminister Sverre Riisnæs og NS-fører Vidkun Quisling.
Også politiet og statsbyråkratiet deltok i å planlegge og gjennomføre antisemittiske tiltak. Arrestasjonen av jødene ble, som påpekt, utført av norsk politi. Videre ble antijødiske forordninger og registreringstiltak utformet og implementert av norske byråkrater – blant annet innen Justisdepartementet og det nyopprettede Politidepartementet. Drivkreftene og motivene bak byråkratenes og politiets kollaborasjon forblir i stor grad uutforsket. Et kjennetegn ved mange av de involverte instansene er at de hadde gjennomgått en påtvungen nazifiseringsprosess i tiden etter okkupasjonen i 1940. Et sentralt tema, som i dag er under utforskning, er derfor sammenhengen mellom påtvungne strukturelle endringer og handlingsmønstre. Nærmere bestemt: I hvilket omfang ble nazitiltak implementert av nazifiserte institusjoner og hvilken rolle spilte instanser i det norske samfunnet som ikke hadde gjennomgått slike påtvungne forandringer?
En viktig oppgave vil også være å kartlegge de norske kollaboratørenes holdninger. Enkelte sentrale aktører, som Stapo-sjef Karl E. Marthinsen, hadde åpenbart helt og fullt internalisert nasjonalsosialismens forestillinger om jødene. 25. september 1944 – nesten to år etter arrestasjonen og deportasjonen – hevdet han for eksempel at Finlands våpenhvile med Sovjetunionen skyldtes at ”jødene i Amerika, England og Stockholm ved hjelp av en håndfull skjelvende demokrater innen den finske industri har fått Finland manøvrert ut av forbundet med Tyskland og over i armene på jødene i Kreml”. Andre, som inspektør i statspolitiet, Knut Røed, synes primært å ha vært drevet av en kodeks som gikk ut på å følge ordre. I sin egen landssviksak hevdet Røed at han hadde mislikt tiltakene mot jødene, men at han ikke hadde noe valg.
26. oktober er en dato som bør gi rom for moralsk ettertanke. Fremfor alt viser hendelsen som skjedde denne dagen – og hendelseskjeden den var en del av – hvilken farer som ligger i totalitære tankefigurer og dannelsen av fiendebilder. Den nasjonalsosialistiske antisemittismen kan, med historikeren Saul Friedländers ord, beskrives som en ”frelsesantisemittisme”, der historien og samtiden ble fortolket som en kamp mellom ”den germanske rase” og en fiktiv ”jødisk verdenssammensvergelse”. Selv om en rekke faktorer virket inn i radikaliseringsprosessen frem mot folkemordet, hersker det ingen tvil om at slike dype politiske trosforestillinger utgjorde en svært viktig motiverende faktor bak de ugjerningene.
26. oktober 1942 bør derfor være en milepæl som påminner oss om vårt ansvar, som individer og samfunn. Den viser nødvendigheten av å bekjempe hatideologier og hatretorikk i ulike former og fasonger. Samtidig bør datoen minne oss på det ansvaret majoritetssamfunnet har for å beskytte minoriteter og sårbare grupper.