De siste dagene har vi sett Abid Raja komme med en personlig bekjennelse om egne negative holdninger til indere, homofile og jøder og sin omvendelse fra dette vrangsynet. Sarah Asmeh Rasmussen har kommet opp med den svært lite originale idé å presentere en karikatur av muslimenes fremste profet, Muhammed på sin blogg.
I sjette etasje i fordums så utskjelte postgirobygg, sitter Aftenpostens debattredaktør, Knut Olav Åmås og har latt seg inspirere til visjonen om de to tidligere nevnte som islams reformatorer i Norge. En reformasjon er noe, i hvert fall i de protestantiske land, som har noe høysvungent og historisk over seg, kanskje egentlig mer høysvungent enn man evner å overskue fra sjette etasje i postgirobygget.
Den reformasjon Martin Luther stod i spissen for, var et høyst nødvendig oppgjør med en allmektig kirke som tredde sine absolutter ned over undersåttene og med trusler om inkvisisjon, bål og brann pisket om ikke gudsfrykt, så i det minste frykt inn i de mer eller mindre troende. Reformasjonen kom som en prosess innenfor den katolske kirke, og den aldri evnet å fullføre sitt verk, men endte som en utbrytergren av kristendommen, i hovedsak begrenset til Nord-Europa og senere også Nord-Amerika.
Vi kan imidlertid fastslå at det Luthers reformasjon ikke lyktes med var å endre folks syn på homofile, indere eller jøder i positiv retning, snarere tvert imot. Det er et godt stykke fra den hellige Bernhards utsagn om at den som har slått en jøde har slått Guds sønn til Luthers arrige oppfordringer om å brenne synagogene.
Selv i dag har vi i Norge statsstøttede trossamfunn og misjonsorganisasjoner med holdninger som kan være så vel avskyvekkende som bisarre – og de har noen hundre tusen tilhengere. Hva disse mener om indere og andre folkeslag kan være så ymse. Enkelte har byttet ut jødene med arabere når de skal beskrive kilden til all verdens ondskap, mens andre ser jødene som kristusmordere. Når det gjelder homofile evner ikke engang vår utvannede statskirke å produsere noe så enkelt som et ritual for ekteskap. Hva andre kristne organisasjoner mener om saken har vi også mange og gode eksempler på, og det er ikke nettopp toleranse og nestekjærlighet som utøses fra svovelpredikantenes talerstoler.
Ser vi på det islam som Åmås vil reformere er dette, selv om det kanskje ikke ser ut sånn fra sjette etasje hos Aftenposten, et mangslungent landskap: Ahmadiyaer, Shiaer, sunnier med alle deres avskygninger fra de mest frådende og striskjeggede jihad-salafister til de mest fredfulle sufier – for ikke å snakke om alle dem som har et mer sekulært forhold til islam som kulturell tradisjon. Vi har rundt 200 000 muslimer i Norge, 100 000 av dem fordelt på et utall av menigheter. Å utpeke to personer til å reformere dette landskapet er i seg selv vel optimistisk. I tillegg må vi stille spørsmålstegn ved HVA de skal reformere og hva det skal reformeres TIL.
Abid Raja ser nok at ansvaret kan bli vel stort og presiserer at han ikke vil reformere islam, men muslimer, og der er vi ved kjernepunktet i Rajas begrensninger: Veldig mange muslimer i Norge har ingen problemer med verken indere, homofile eller jøder. Jeg trenger ikke gå lenger enn til mine egne arbeidskolleger for å se dette, selv om det blant dem er både irakiske sjiaer og pakistanske sunnier. Raja gjør den feilen alle nyfrelste gjør: Han generaliserer ut fra private erfaringer, og da bærer det ofte galt av sted. Flertallet av muslimer i Norge slutter opp om demokratiet og sitter ikke og sliper krumsabelen i tilfelle et par indisk-jødiske homser skulle passere i nabolaget.
Den andre reformatoren in spe, Sarah Asmeh Rasmussen er enda verre stilt som fremtidig reformator. Hennes konfronterende stil har ikke bare isolert henne fullstendig i forhold til nær sagt alle tenkelige muslimer, men også i forhold til folk som kunne ha vært hennes allierte. Hennes ufine spark til AUFs Eskil Pedersen i Aftenposten er et godt eksempel på det sistnevnte. Gjør man seg kontroversiell i alle sammenhenger, ja så ender man som… kontroversiell.
Men finnes det da ikke ting som trenger å reformeres i muslimske miljøer? Finnes det ikke jødehat, finnes det ikke hat mot homofile og er ikke mange pakistanere fiendtlige til deres naboland i øst? Jo, det er helt sant. Det finnes. Rasisme, antisemittisme og homohat er noe svineri, det finnes også i muslimske miljøer, og vi må bekjempe det. VI, samfunnet, må bekjempe det. Det finnes muslimske menigheter, så vel som kristne menigheter der slik hat får lov å spre seg i Guds navn, og det er uakseptabelt. Det er helt nøyaktig like uakseptabelt som når slike ting spres av sekulære hatgrupper. Her har vi en felles oppgave, både muslimer, hedninger, kristne, hinduer og jøder: Vi må bekjempe menneskefiendtlige holdninger i fellesskap, bygge på den unge generasjonen som vokser frem og hvor mangfoldet er så stort at fargeblindhet og toleranse, gitt at det dyrkes frem og næres av de voksne, vil kunne få utfolde seg på ett helt annet vis.
Men historien lærer oss at skal vi komme menneskefiendtlige holdninger til livs, er vi som fellesskap nødt til å definere vårt samfunns felles verdigrunnlag og så samlet forsvare rettsstaten, demokratiet og mangfoldet.
Å sitte i sjette etasje i elfenbenstårnet og utnevne reformatorer på vegne av «de andre», det fører ingen vei.