Natt til 10. November 1938 – ofte kalt Krystallnatten – fremstår som et av de avgjørende radikaliseringspunktene i den nasjonalsosialistiske antisemittismens historie. Denne natten iverksatte medlemmer av nazipartiet (NSDAP), SA, SS og andre nazistiske organisasjoner – enkelte steder også med hjelp av lokalbefolkningen – en massiv terrorkampanje rettet mot jøder over hele landet. Butikkvinduer ble knust, forretninger ble plyndret og tusenvis av synagoger ble brent. Personer som ble definert som jøder ble ydmyket, mishandlet og i mange tilfeller myrdet. De offisielle dødstallene ble senere fastslått til 91, men det reelle tallet er høyere. 25- 30 000 jøder mellom 16 og 80 år ble også arrestert og fraktet til konsentrasjonsleirene Dachau, Buchenwald og Sachsenhausen.
Av Kjetil B. Simonsen, historiker
Krystallnatten utgjør en dyster milepæl i den nasjonalsosialistiske forfølgelsespolitikken overfor jødene før krigsutbruddet i 1939. Likevel var novemberpogromene på ingen måte startpunktet for forfølgelsen av jødene innen Det tredje rike. Hitler og det nasjonalsosialistiske partiet (NSDAP) forfektet allerede i ”kamptiden” i 1920-årene et ytterliggående antisemittisk verdensbilde. Nazibevegelsen fortolket både historien og samtiden som en ”rasekamp” mellom ”jøden” og ”germaneren”. Jødene ble oppfattet både som parasitter på ”den tyske folkekroppen” og som mektige konspiratører, som arbeidet i det skjulte for å oppnå verdensherredømme.
Et vesentlig trekk ved den nasjonalsosialistiske antisemittismen var også den sterke betoningen av handling. Bare gjennom håndfaste antisemittiske handlinger, mente Hitler og nasjonalsosialistene, kunne jødene drives ut av det tyske folkefellesskap. Den nasjonalsosialistiske bevegelsen søkte ikke bare å velte den rådende eliten og overta det eksisterende statsapparatet. Den strebet etter å skape en ny politisk orden basert på prinsippet om et ”rasebasert folkefellesskap”, som var renset for jøder og andre grupper og personer som ble oppfattet som laverestående og ”rasefremmede”.
Hitlers maktovertakelse i 1933 ledet følgelig raskt til antisemittiske tiltak. Initiativene kom både ovenfra og nedenfra – fra regimets sentrale instanser og fra nasjonalsosialistiske aktivister på grasrotsplanet. I forbindelse med Riksdagsvalgene 5. mars 1933 angrep ”opprørte” mennesker – oftest uniformerte SA-menn – jødiske jurister, leger og forretningsdrivende. Den første statlig koordinerte, landsomfattende aksjonen fant sted 1. april 1933. En uke etter startet første fase i den antijødiske lovgivningen, da “ikke-ariske” embetsmenn ble utelukket fra statlige stillinger. Flere andre diskriminerende forordringer fulgte. På lokalt plan ble jøder hånet, skjendet og utsatt for voldshandlinger fra nasjonalsosialistiske aktivister, som søkte å utvide den sosiale distansen mellom den jødiske minoriteten og majoritetsbefolkningen.
15 september 1935 ble ekskluderingen av jødene fastslått gjennom Nürnberglovene. Loven “Til beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære” forbød ekteskap og seksuell omgang mellom jøder og tyskere, mens «Riksborgerloven» fratok jødene statsborgerlige rettigheter. Andre lover og forordringer, som ledet til en suksessiv diskriminering av jødene på stadig nye områder, fulgte i kjølvannet.
Fra og med 1938 gikk den nasjonalsosialistiske politikken overfor jødene inn i en mer intensiv fase. I kjølvannet av annekteringen av Østerrike i mars 1938 gjennomførte nasjonalsosialistiske aktivister, særlig i Wien, antisemittiske aksjoner i form av overgrep og eksproprering av jødisk eiendom. Våren 1938 fant voldelige angrep på jøder også sted i flere områder innen det ”gamle” riket.
28. oktober beordret SS-Riksfører Heinrich Himmler at polske jøder som befant seg innenfor Tysklands grenser skulle utvises. Bakgrunnen var at den polske regjeringen i begynnelsen av samme måned hadde erklært at den ville frata alle polske jøder som hadde befunnet seg utenfor Polens grenser i mer enn fem år statsborgerskapet. 17 000 polske jøder ble arrestert og drevet over den polsk-tyske grensen. Siden de polske myndighetene selv førte en sterkt antisemittisk politikk, og nektet å slippe inn sine egne statsborgere, måtte de deporterte oppholde seg i ingenmannsland mellom de to statene, under umenneskelige forhold.
7. november skjøt 17 år gamle Herschel Grynszpan, hvis foreldre var blant de deporterte polske jødene, Ernst von Rath ved den tyske ambassaden i Paris. Naziregimet brukte attentatet for å piske frem en antisemittisk stemningsbølge i det tyske samfunnet. Allerede 7-8. november brøt det flere steder ut voldelige aksjoner. Dagen etter, 9. november, døde von Rath av sårskadene. Samme kveld holdt propagandaminister Joseph Goebbels en flammende tale ved en markering for partiets «gamle kampfeller» i rådhuset i München, som regnes å ha anstiftet de landsomfattende voldshandlingene. Selv om ikke Hitler var til stede ved dette tidspunktet, er det mye som tyder på at han og Goebbels hadde diskutert fremgangsmåten på forhånd. At voldshandlingene var sanksjonert fra øverste hold fremgår også av retningslinjene for det tyske politiet. Politiet var eksplisitt beordret til ikke å stoppe voldshandlingene – det skulle begrense seg til å forhindre synagogebranner som truet nabobygninger, samt stanse plyndring og angrep på ikke-jødiske forretninger.
Jødene i Det tyske riket var med andre ord på dette stadiet ikke bare ekskludert fra det tyske samfunnsfellesskapet, men også fra enhver rettslig beskyttelse. Dessverre var Krystallnatten likevel bare en forsmak på forfølgelses- og drapsinfernoet som skulle komme. Med overfallet på Polen 1. september 1939 gled den nasjonalsosialistiske forfølgelsespolitikken over i massedrap. I løpet av krigsforløpet eskalerte massemordene til en systematisk utryddelsespolitikk som tok sikte på å ta livet av alle jøder i Europa.