Grunnen til at norske myndigheter bør bruke krefter på å finne ut hvor Arfan Bhatti er, er en helt annet enn at Ubaydullah Hussein skriker om hjelp fra staten.
Den samme Ubaydullah Hussein som i sin tid krevde at «Profetens Ummah» skulle få Grønland bydel som egen stat hyler nå om hjelp fra den norske staten og krever at skattebetalernes penger skal brukes til å finne Arfan Bhatti som ikke har latt høre fra seg på et par uker. Dette er mildt sagt provoserende.
Det kunne selvfølgelig være fristende å be Hussein skattlegge medlemmene av hans fremtidige grønlandske kalifat og selv utruste en leteaksjon. Det første problemet ville trolig bli at skatteinngangen neppe ville være nok til å kjøpe billett til handlebussen til Strömstad. Det andre at disse desorienterte menneskene neppe ville utgjøre noe spesielt effektivt hjelpekorps og at risikoen for at de ville snuble i sine egne skjegg og falle ut for en fjellskrent ville være overhengende.
Grunnen til at myndighetene bør forsøke å finne Bhatti er imidlertid at akkurat dette er det verste den norske stat kan gjøre mot skjeggebustene. Vi skal nemlig bevise at rettsstaten og demokratiet er overlegne.
Det viktigste prinsippet i en rettsstat er nemlig likhet for loven. Den norske stat skal dømme oss likt for like forbrytelser, den skal sikre oss like rettigheter og den skal ivareta disse rettighetene på samme måte overfor alle innbyggere.
Ubaydullah Hussein oppfører seg selvfølgelig som en feig skrikerunge der han står og roper på den staten han hele tiden viser sin forakt for. Jada, vi er skitne kuffar, og hvis Ubaydullah fikk bestemme skulle det helt sikkert bli en annen dans og alldeles ikke på roser og noen og enhver av oss skulle få smake sverdet. Det er lett å sitte på Facebook å øse edder og galle over det samfunnet som har gitt en utdannelse og jobb og hvor NAV holder en i live. Men sannheten er jo at det bak det overdimensjonerte skjegget og alle skjellsordene skjuler seg en redd guttunge som ikke forstår verden rundt seg og ikke har annet forsvar mot alt som er vondt og vanskelig enn bannskap og stormannsgale drømmer om en egen stat i en liten flik av Oslo.
«Profetens Ummah» forstår ikke at den staten vi har er et resultat av kloke menneskers kamp og strev for å bygge et mest mulig rettferdig samfunn, et samfunn som har blitt det det har blitt fordi generasjonene før dem, inkludert deres egne foreldre, har jobbet, slitt og betalt skatt for at vi alle skal ha et godt og trygt liv. De spytter på vanlige folk, både muslimer og ikke-muslimer, og lager seg en falsk virkelighet.
Nå roper Ubaydullah på staten, og staten bør faktisk gjøre det han ber om, ikke fordi han ber om det, men fordi vi lever i en rettsstat. Hver gang vi beviser at borgerne faktisk behandles likt for loven beviser vi også at Ubaydullah Hussein og resten av skrihalsene tar feil.
I Pakistan dreper Ubaydullah Husseins meningsfeller helsepersonell som vaksinerer barn. Jeg kan knapt tenke meg noe mer avskyelig, og det er disse kreftene «Profetens Ummah» har som helter. Men hvis Ubaydullah snubler og brekker armen, hvis han får blindtarmbetennelse eller pådrar seg tuberkulose eller blir aldersdement, skal han få hjelp av det fantastiske og gratis helsevesenet vi har, ikke fordi vi liker ham, men fordi vi likebehandler folk.
På samme måte som at barnemorderen fra Utøya fikk en rettferdig rettssak, skal Ubaydullah Hussein også få det når en eventuell tiltale mot ham er klar. Og norske myndigheter skal engasjere seg i saken til Arfan Bhatti på samme måten som de engasjerer seg i sakene til andre norske borgere som forsvinner i utlandet. Ubaydullah Hussein kommer helt sikkert til å se dette som svakhet, men hva han synes og ikke synes er egentlig knekkende likegyldig. Å ta ansvar for borgerne er nemlig noe man gjør fordi rettstaten er barbariet overlegen.