Mange i pressen mener at ekstreme ytringer er noe vi må tåle, riktignok uten å nevne at det ikke er dem selv, men noen helt andre som ender med å måtte tåle dem. Rasistiske ytringer er sjelden myntet på hvite, norske middelklasseredaktører.
Det er en utbredt forestilling at hvis man får lov til å si hva man vil, uansett hvor fælt det er, så trer en sikkerhetsventil i funksjon som slipper ut en slags mystisk, mental damp som ellers ville fortettet seg til voldelige handlinger. Det er en vakker tanke, vokst frem i dannede selskaper hvor man har som utgangspunkt at det beste argument vinner. Trollet vil som hos Asbjørnsen og Moe sprekke når det kommer ut i sola.
I Aftenpostens debattspalter er man ivrige tilhengere av denne ideen og man kan derfor se de mest underlige for ikke å si ufyselige ting på trykk. Avisen har nemlig en debattredaktør som mener å vite best om dette. Selv om han er en av dem som med mest arrogant standhaftighet hevder dette er han langt fra alene.
En ting er at det aldri er ført et eneste snev av bevis for at denne teorien faktisk stemmer. Den såkalte trykkokerteorien er like godt fundert som tanken om at vann har hukommelse og at sukkerpiller uten virkestoffer derfor skal kunne kurere sykdommer. Uten belegg får vi førstnevnte teori servert i Aftenpostens spalter, mens sukkerpillene, dem får vi kjøpt på apoteket.
Det som slår en hvis man plukker på trykkokerteorien er for det første at den vitner om en underlig mangel på tro på kraften i det skrevne ord. Hvis våre ytringer ikke skal føre til handlinger, hvorfor ytrer vi oss i det hele tatt? Hvorfor driver politikerne valgkamp? Hvorfor diskuterer vi? Hvorfor skrives det lærde bøker om politikk og filosofi hvis ikke hensikten med ordene er å sette mennesker i bevegelse? Er den eneste grunnen til at folk skal få si hva de vil at de ikke skal finne på noe galt? Er hele vår tradisjon med åpne debatter da bare et skuebrød? Slippes vi bare til orde for at vi skal avstå fra uartigheter? Da har mange av landets debattredaksjoner i sannhet påtatt seg et tungt ansvar, og skulle man vurdere denne tankegangen opp mot for eksempel den reelle forekomsten av vold mot kvinner ville den logiske konsekvensen bli at Aftenposten laget et fast bilag som ble fylt med hets og hatefulle ytringer mot kvinner.
Ser man denne logikken i et historisk perspektiv blir det enda underligere. Hvis nazistene hadde fått lov til å spre enda mer hets og hat mot jøder, ville det da ha lettet på trykket slik at Holocaust ikke ville ha funnet sted?
Nå vet man jo at ingen nektet nazistene å ytre seg mot jødene etter at de fikk makten, og heller ikke i nevneverdig grad i årene før. Tvert i mot viser historien oss med all mulig tydelighet at før man kunne gå til det skritt å utrydde jødene måtte man ha en viss tilslutning i folket, jødene måtte umenneskeliggjøres og man fikk stadig mer finstemte propagandaverktøy for å umenneskeliggjøre jødene, for å forberede det tyske folk på å bli delaktige, passivt som aktivt, i det som skulle komme.
Propaganda virker! Propaganda er en forutsetning for folkemord. Dette var en realitet i 30-årene, men også da folk i Rwanda drepte naboer og slektninger med jungelkniver, hakker og treklubber. Det var realiteten da Pol Pots redselsregime myrdet folk med briller, eller folk som så ut som om de brukte briller. En Stalin eller en Mao ville aldri blitt noe annet enn en liten fjott hvis ikke propagandaen hadde løftet dem ut av middelmådighetens tussmørke.
Ord har makt, ord kommanderer dem som holder geværet, og ord får mennesker til å gripe til geværet. Det er virkelig merkelig at mennesker som selv lever av det skrevne ord har så lite tillit til ordet at de ser bort fra dette.
Ja, kan det innvendes at hvis de ikke får ytre seg, da går de under jorden. Da kan de bli voldelige, de kan bli mer ekstreme.
Det er mulig det går an å bli mer ekstrem. Det er mulig at å fremsette offentlige ønsker om at en tidligere statsminister ikke var tilstede på Utøya og ble drept ikke er ekstremt nok. Det er mulig at oppfordringer til å ta med skytevåpen og balltre i barnetoget 17. mai er moderat. Det avhenger helt av hva for slags målestokk man bruker
I fjor sommer satt jeg i retten og hørte barnemorderen fra Utøya lese opp sitt forsvarsskrift, hvis det nå er det man kan kalle det. Side opp og side ned med ting han hadde funnet på nett på nettsider hvor han til dels også deltok i debattene med liv og lyst. Foran oss i retten satt ingen frådende galning, ingen amp Hanibal Lecter, men en vanlig ung mann som hadde hatt all rikelig anledning til å ytre seg. Pent og dannet tedde han seg på det tertefine og spissborgerlige samlingsstedet for dannede muslimfiendtlige.
I Aftenpostens spalter er det ingen bannskap, ingen oppfordringer til drap. Det vi derimot finner er innlegg som mistenkeliggjør myndighetene, som mistenkeliggjør og avpersonifiserer muslimer. . Kanskje er det heller ikke ekstremt at folk som forfekter skrudde raseteorier hilses velkommen som kronikører. Det er bare så lenge siden den slags var vanlig at vi hadde begynt å se på det som… skal vi si litt upassende?
Aftenpostens debattredaktør liker åpenbart ikke å bli utfordret på denne redaksjonelle linjen. Den tredje april i år skriver han:
«Når noen har fått på trykk noe upopulært og omstridt, trer en spesiell mekanisme i sving, merker jeg. Mange sterke stemmer prøver å vri ordskiftet om en artikkel over til å handle bare om selve publiseringen: «Hvorfor i all verden ble dette publisert?» er en vanlig reaksjon å se – side om side med forsøk på å undergrave andres dømmekraft og mistenkeliggjøre deres motiver.»
Ja, det gjør man. I vår tid har mediene stor makt, en påvirkningskraft på både politikk og økonomi som de historisk aldri tidligere har hatt, og selv Tante i Postgirobygget opererer i flere kanaler, på nett og papir, på trykk og med levende bilde. Dette stiller strenge krav til mediene, og det stiller strenge krav til oss som lesere, både med hensyn til å ta stilling til det som publiseres men i like stor grad må vi faktisk sette spørsmålstegn ved hvorfor ting publiseres, hvorvidt dette var smart å publisere.
Aftenpostens debattredaktør mener han skal måtte svare på kritikk, men tar samtidig den frie debatt som gissel når han samme sted som ovenfor skriver:
«Vi som avgjør hva mediene publiserer, må når som helst kunne svare på kritikk. Men for ordskiftene og de som deltar, har dreiningen en alvorlig kostnad: Temaene kommer i skyggen, færre går til kjernen og argumenterer imot. Slikt kan føre til at skribenter rett og slett ikke orker neste gang. Dessuten gjør det debattene mindre lærerike: «Du kan ikke lære deg å svare på et argument du aldri har hørt», som Stærk skriver.Det er stort sett folk som er sterkt uenige i de omstridte artiklene, som kommer med storsleggen. Det er uansett en holdning som grenser til illiberalitet å ville luke ut av det offentlige ordskiftet det man intenst misliker. For frie ytringer har en pris, en skyggeside.»
Sammenhengen mellom at ekstremister får slippe til i det offentlige rom, i mainstream media og at de da ikke holder på med ting under jorden og at de blir mindre ekstreme er en påstand tatt ut av løse luften. Den savner forskningsmessig belegg og er en ren ønsketenkning basert på et ideologisk standpunkt. Som samfunnsmedisin er denne tenkningen like virkningsfull som sukkerpiller.
De ekstreme er fortsatt ekstreme, de er i høy grad aktive under jorden, enten det er på hemmelige mailinglister eller facebook-grupper. De driver endog aktivt for å utestenge motstandere fra fora som Facebook, noe flere debattanter har fått oppleve. De ser ikke det at de slipper til i media som et korrektiv, de ser det som en seier, som et tegn på at de har rett og de høyner støynivået.
Det som burde uroe oss alle er hvorvidt vår neste terrorist når han stilles for retten vil forsøke å legitimere handlingene sine med at tankegangen bak var å finne i mainstream media. Troll trives i sola, de. Der blir de bare brunere.
Etter 22. juli var vi mange som tenkte at debattklimaet ville endre seg, at ekstremistene hadde fått seg en støkk, at man nå ville få en tilstand hvor behovet for lovregulering av ytringer ville vise seg mindre. Det ser dessverre ikke slik ut. Det meste er ved det gamle og hatgruppenes propagandakvern maler ufortrødent. Vi har en rasismeparagraf og våre aller høyeste dommere har faktisk sagt at den nå bør brukes i noe større omfang enn før. Kanskje det er på tide?