I Norge dømmes man til frihetsberøvelse. En fengselsstraff betyr med andre ord ikke at man dømmes til å oppholde seg på et sted hvor man skal vederfares alt ondt i denne verden. Man sperres inne, og det er myndighetenes oppgave å påse at man i den tiden man er fengslet ikke begår nye forbrytelser eller rømmer.
Det har også vært et prinsipp i vår strafferettspleie at vi skal rehabilitere de dømte slik at de en gang i fremtiden skal kunne fungere i samfunnet etter endt soning. Fengselsstraffen ses i de fleste tilfeller som en avskrekking, da man antar at risikoen for lengre innesperring får mange til å avstå fra forbrytelser. Fengsel brukes i tillegg til å holde farlige personer vekk fra samfunnet i den tiden de kan anses som farlige. I Norge straffer vi altså ikke personer for å ivareta de fornærmede eller deres pårørendes behov for hevn. Retten til å hevne seg ble fjernet med innføringen av den yngre gulatingsloven i 1274.
Med de svakheter og muligheter for forbedringer innenfor systemet som alltid vil finnes synes vi at disse prinsippene er verdt å ta vare på, og at de representerer viktige verdier i vårt samfunn. Ikke minst fordi de representerer en forutsigbarhet og noen prinsipper om likhet for loven som er kjennetegn på et demokrati.
Vi er av den oppfatning at rettssaken mot barnemorderen fra Utøya ble gjennomført på en måte som vår rettstat kan være stolt av, og at dommen mot ham representerer en prisverdig klarhet og prinsippfasthet. Terroristen ble dømt til 21 års forvaring, og i dette ligger også at fengselsvesenet har rett til å gjennomføre nødvendige tiltak mot ytterligere forbrytelser og mot rømming. Drapsmannen ble ikke fradømt grunnleggende menneskerettigheter, og det er ingen særlige vilkår i dommen ut over dette.
Det finnes i vårt land mennesker som ønsker seg et annet regime i kriminalomsorgen, og dette er selvfølgelig legitimt. Det står enhver fritt å slåss for de lovendringer man ønsker. Det vi derimot synes er høyst ugreit er når man vil tilpasse reglene etter hva man synes den ene eller den andre fange fortjener. Vi tviler på at det innen en oversiktlig tidshorisont, om noensinne, vil være aktuelt å slippe barnemorderen ut i samfunnet igjen. Dette skal allikevel ikke være til hinder for at han skal kunne studere i fengsel. Vi synes derfor det er lite gjennomtenkt, for ikke å si prinsippløst, når vår utdanningsminister nå kaster seg på og i populistisk stil vil gjennomgå regelverket med sikte på å nekte drapsmannen mulighet for studier. Vi tilslutter oss Geir Lippestad når han sier at morderen «sitter på den strengeste seksjonen i Norge. Han sitter isolert fra andre fanger. Skal vi tenke oss at han sitter slik resten av livet uten noe annet fornuftig å finne på? Da vil jeg si det nærmer seg en torturtilstand.»
Før Kristin Halvorsen går gjennom reglene for retten til studier i fengsel vil vi foreslå at hun tar en gjennomgang av sine egne prinsipper. Barnemorderen angrep det norske demokratiet. Da er det viktige at vi i vår iver etter å straffe ham ikke samtidig gjør demokratiet mindre demokratisk – det vil være å gi ham en seier.