Det var mange som følte de hadde grunn til å trekke på smilebåndet da medlemmer av det ferske regjeringspartiet SV sto på stortingsplenen og demonstrerte mot den regjeringen partiet selv var en del av. Den slags er unektelig noe spesielt, for å låne et utrykk fra vår sittende statsminister.
I Fremskrittspartiet later man imidlertid til å ha latt seg inspirere av både dette stuntet og av den reservasjonsdebatt som har pågått de siste måneder og som vi i Vepsen ikke skal ta stilling til.
En av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter har nemlig nå bedt partiledelsen om å få reservasjonsrett i innvandringspolitiske saker da dette for ham er et samvittighetsspørsmål. Vi var faktisk nødt til å dobbeltsjekke for ¨å forvisse oss om at saken ikke var ment som satire. Det var den imidlertid ikke.
Vi er altså i den situasjon at Christian Tybring -Gjeddes parti sitter i regjering og har fått gjennomslag for store deler av sin politikk. Allikevel er ikke dette nok for Tybring-Gjedde. Han ønsker om mulig en enda strengere, eller skal vi kalle det inhuman politikk enn det Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for.
Vår krigshistorie har gjort det norske folk relativt immune mot nasjonalsosialisme og annen høyreekstremisme. Det har simpelthen aldri vært marked for noe parti til høyre for Fremskrittspartiet, og utallige slike forsøk har feilet.
Personer med ekstreme meninger har derfor ikke hatt mange alternativer: Enten har de måttet vandre i den dødsskyggens dal som har vært befolket av Fedrelandspartiet, Hvit Valgallianse, Nasjonaldemokratene, Nasjonalalliansen, Norsk folkeparti, Demokratene eller hva nå alle disse promillebevegelsene har kalt seg. Det andre alternativet har vært å knyte et pent slips, dempe den verste ordbruken, bli med i Fremskrittspartiet og adlyde ledelsen. Hittil har den som har trosset ledelsen raskt blitt satt på gaten.
Nå sitter imidlertid Fremskrittspartiet i regjering og har allerede måttet ofre deler av egen politikk. Å kaste ut opposisjonelle røster nå vil tære ytterligere på partiets grunnfjell, og folk som Tybring-Gjedde kan se sitt snitt til å gå lengre enn før. Mannen bedriver klovnestreker og kommer med ekstreme utspill og til en viss grad kan dette bidra til å gi den dobbeltkommunikasjonen Fremskrittspartiet er avhengige av for å unngå regjeringsslitasje.
Tybring-Gjedde opptrer som klovn i sirkusdirektør Jensens manesje og som spill for det sedvanlige publikum er dette sikkert underholdende og skaper et pustehull for sinnamennene med høy capslockføring.
For oss andre bør det leses som et tegn på at Fremskrittspartiet fortsatt er og vil forbli en ustabil og lite tillitsvekkende regjeringspartner.