Gjerningsmannen bak 22. juli-massakrene rettet et politisk motivert terrorangrep mot arbeiderbevegelsen og det flerkulturelle Norge.
Slik vi ser det var Arbeiderpartiets største feil i tiden etterpå at man ikke kommuniserte dette klart og tydelig. I stedet valgte man å beskrive det som en nasjonal katastrofe, et angrep på nasjonen og hvor man ikke i tilstrekkelig grad tok et oppgjør med barnemorderens ideologi og det giftige tankegodset som finnes i de miljøene han oppsøkte og ble inspirert av.
Ungdommene på Utøya ble martyrer for det de trodde på, og offer for et glødende hat mot arbeiderbevegelsen som har fått ulme i fred i ekstreme norske høyremiljøer siden mellomkrigstiden. Bomben i regjeringskvartalet og drapsorgien på Utøya var ikke bare resultatet av en gal manns syke tanker. De sprang ut fra en konspirasjontenkning og en tradisjon som går tilbake til da Quisling i Stortinget hevdet at Arbeiderpartiet var styrt fra Moskva.
Når nettstedet Document nå lager en konspirasjonsteori hvor både Jens Stoltenbergs kommende jobb som NATOs generalsekretær og lav takt i boligutbyggingen i Oslo nå sauses sammen i en vannviddsforestilling om at dette er for å skjule at Norge overtas av fremmede, skriver de seg inn i den samme tradisjonen.
Arbeiderpartiets fremstilling av terroren som en nasjonal katastrofe, med nasjonalt samhold og rosetog som svar slo tilbake på dem. Det var lett å gjøre offeret til syndebukk og deretter legge alt ansvar for en beredskap som var like dårlig under tidligere regjeringer på offerets skuldre.
Når Document nå skriver at angrepet skjedde på Jens Stoltenbergs «watch», vet de utmerket godt hva de gjør. De spytter arbeiderbevegelsens unge døde i ansiktet og gjør ofrene ansvarlige for et angrep rettet mot dem.
Det er etter vårt syn nå på tide at det tas et ordentlig oppgjør med den konspirasjonstenkning og det hat som spres i visse miljøer, før en ny fanatiker griper til våpen, inspirert av den giften de sprer.