Antisemittiske konspirasjonsforestillinger identifiseres gjerne med grupper og aktører på politikkens ytterfløyer. Og dette er selvsagt ingen feilslutning. Historisk sett fremstår den nazistiske antisemittismen som et utvilsomt kulimineringspunkt i det europeiske jødehatets historie, gjennom sin morderiske praksis. I etterkrigstiden har åpent jødefiendtlige holdninger i all hovedsak blitt artikulert av nynazister og andre grupper på ytterste høyrefløy – de siste årene også av jihadister.
Selv om den nasjonalsosialistiske antisemittismen representerer jødehatet i sin mest totalitære og morderiske form, har den historiske antisemittismen likevel på ingen måte vært begrenset til politiske randgrupperinger. I en studie av fremstillingen av jødene i svensk vittighetspresse mellom 1900 og 1930, understreker historikeren Lars M. Andersson at negative holdninger til jødene hadde et bredt nedslagsfelt i det svenske sivilsamfunnet i første halvdel av det 20. århundre. «Jøden», fastslår Andersson, ble i vittighetspressen fremstilt som alt svensken ikke var eller skulle være. Skillet mellom «svenskhet» og «jødiskhet», ble beskrevet som selvsagt og naturgitt.
Det internasjonale bakteppet
Også i Norge har antisemittiske stereotypier og konspirasjonsforestillinger hatt bredt nedslagsfelt, fremfor alt i mellomkrigstiden. En av forestillingene som fikk et bredt nedslagsfelt i samfunnsdebatten i denne perioden, var forestillingen om at jødene stod bak bolsjevismen og marxismen.
Forestillingen om at rystende sosiale omveltninger skyldtes et hemmelig jødisk komplott, oppstod ikke med bolsjevikenes maktovertakelse i Russland. Allerede i tiårene som etterfulgte den franske revolusjonen i 1789, ble det utformet skrifter som hevdet at den gamle samfunnsordenens sammenbrudd var forårsaket av en ”jødisk-frimurersk sammensvergelse”. Bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 bidro imidlertid til at den antisemittiske konspirasjonstenkningens nedslagsfelt ble betydelig utvidet. At flere ledende bolsjeviker var av jødisk herkomst, og at Lenins regime forsvarte den rettslige emansipasjonen av jødene, ble fortolket som «beviser» på at bolsjevismen var et resultat av et skjult jødisk renkespill. I løpet av borgerkrigene mellom 1918 og 1921 ble protokollene og annen antisemittisk litteratur spredt i masseopplag blant de hvite styrkene. Hatet som ble formidlet gjennom disse skriftene forble ikke på idéplanet. I Ukraina, hvor forfølgelsene var mest intense, kan så mange som 150 000 jøder i følge historikeren Peter Kenez ha mistet livet mellom 1919 og 1921 i voldelige overgrep iscenesatt av de kontrarevolusjonære hvite styrkene, ukrainske nasjonalister og opprørske bønder.
De antisemittiske konspirasjonsteoriene om «jødebolsjevismen» ble også spredt i masseskala i Sentral- og Vest- Europa. Fra tiden omkring borgerkrigen og fram til i alle fall midten av 1920-årene, bygde antibolsjevismen i Europa ifølge historikeren Håkan Blomqvist ofte på forestillingen om at bolsjevismen var av «jødisk» karakter. «Teorien» ble spredt gjennom antisemittisk litteratur som solgte i masseopplag. I mange tilfeller ble den også formidlet gjennom anerkjente aviser og tidsskrifter.
Forestillingen om jødebolsjevismen i 1920-årene
Også i Norge fikk forestillingen om at bolsjevismen var av jødisk karakter grobunn det første tiåret etter Den russiske revolusjon. Dette hadde sin bakgrunn både i den internasjonale spredningen av konspirasjonslitteratur og i sosiopolitiske utviklingstrekk i det norske samfunnet. Ved inngangen til mellomkrigstiden gjennomgikk den norske arbeiderbevegelsen en radikalisering. I 1918 vant den såkalte nye retning oppslutning for en revolusjonær orientering ved Arbeiderpartiets landsmøte, og i løpet av de påfølgende årene nærmet partiet seg bolsjevismen rent ideologisk. Mellom 1919 og 1923 var AP faktisk tilknyttet bolsjevikenes internasjonale, Komintern. Parallelt med dette ble klassekonfliktene i det norske samfunnet skjerpet. Våren 1921 brøt det for eksempel ut en omfattende storstreik, som involverte 120 000 lønnsmottakere.
Forestillingen om jødebolsjevismen dukket tidlig opp i den norske offentligheten etter revolusjonen i 1917. Vinteren 1918 trykte tidsskriftet Samtiden en artikkel av Sigrid Undsets daværende ektemann, kunstmaleren Anders Castus Svarstad. Svarstad hevdet at jødene hadde iscenesatt verdenskrigen og den russiske revolusjon med det formål å oppnå hevn for århundrers undertrykkelse: ”Horderne av halvmennesker og analfabeter», skrev Svarstad, «blev vaaben og redskap i jødernes hænder til brandstiftelser, vold, plyndringer og mord – mord, mord.» I omtrent samme fase dukket påstandene om den jødiske bolsjevismen også opp i norsk dagspresse. I enkelte tilfeller ble den introdusert gjennom skrifter fra nordmenn som hadde vært bosatt i Russland. I andre tilfeller ble den spredt gjennom artikler som var skrevet av kontrarevolusjonære som befant seg i de revolusjonære områdene.
Den påståtte koblingen mellom bolsjevisme og jødedom ble formidlet gjennom flere ulike kanaler i den første fasen av mellomkrigstiden. En kanal var den norske etterretningstjenesten. Generalstabens etterretningskontor, som ledet etterretningsarbeidet i Norge under og etter første verdenskrig, rapporterte i løpet av 1918 og 1919 ved flere tilfeller om «bolsjevikjøder» og «jødiske sammensvergelser». En annen kanal var triviallitteraturen. I det populære Detektivmagasinet var skurken ofte en svartmusket utlending, gjerne en jøde. Et nummer fikk tittelen «De hemmelige allianser» og hadde en tegning av «jødebolsjeviken» som forsideillustrasjon.
En tredje kanal var dagspressen, som i 1920-årene i stor utstrekning var en partipresse.
«Bolsjevikjøden», hevder kriminologen Per Ole Johansen, ble her «analysert i lærde kronikker, avslørt av sannhetsvitner og radbrukket på lederplass. Særlig fra oktoberrevolusjonen og frem til midten av 1920-årene gikk det hett for seg i anerkjente aviser og tidsskrifter.» Under valgkampen 1924 advarte aviser som Tidens Tegn og Aftenposten gjentatte ganger mot «blodtørstige bolsjevikjøder» og manet i samme åndedrag til nasjonal reisning mot det unasjonale, Moskvastyrte Arbeiderpartiet. I bondepressen ble det hevdet at bolsjevismen og den internasjonale kapitalismen var to sider av samme sak. «Den internasjonale jødekapital som staar bak kommunismen og kræver kaos i Europa, gir sig ikke, om dens første leiesvende visner paa roten», hevdet Nationen i en lederartikkel i 1924:
«Næste gang kommer den igjen i ny skikkelse, og det skulde vel ikke være nødvendig aa henvise til hvor lite landegrænser, hær og flaate i vor tid betyr som vern mot fremmed indflytelse.»
To trekk ved forestillingen om jødebolsjevismen, slik den ble anvendt innen den borgerlige pressen og bondepressen i 1920-årene, bør også fremheves. For det første ble forestillingen koblet sammen med en nasjonalistisk argumentasjon. Arbeiderpartiet og den bredere arbeiderbevegelsen. Omkretsen partiet tilhørte ble fremstilt som en trussel mot det norske selvstendighetsverket og selve systemet med nasjoner. Videre ble partiets, og dermed «jødemaktens» motstandere, fremhevet som nasjonale frihetskjempere. «Et tilsynelatende stort parti er blit lei av selvstændigheten», skrev Nationen på lederplass i 1920: «De indbilder sig selv og andre, at den norske arbeiderklassen længter efter at faa trællekaar under russiske jøder. […] Alle norske arbeidere skal bli nummere i den store kommunistiske verdensrepublik, hvis hovedsæte skal være Moskva.»
For det andre ble forestillingen brukt som et politisk virkemiddel. «Bolsjevikjøden», «Moskvajøden» eller bare «bolsjevik», poengterer Per Ole Johansen, var et av flere virkemidler som ble anvendt for å stemple arbeiderbevegelsen som fremmed for norsk lynne og kultur. Selve betegnelsen «jøde» ble med andre ord tatt i bruk for å vekke negative konnotasjoner.
Blant enkelte aktører og innen enkelte miljøer ble forestillingen om den jødiske bolsjevismen også koblet til et mer helhetlig konspirasjonsteoretisk univers. I 1920 utkom det beryktede antisemittiske falsumet Sions vises protokoller for første gang på norsk under navnet Den nye verdenskeiser. Dokumentet utgir seg for å være referater fra et hemmelig møte med jødiske ledere. Det hevdes at jødene har skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og i tillegg leder an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre fastslås det at de styrer presse og frimurerlosjer, og at de har fremprovosert alle kriger, revolusjoner og økonomiske kriser med det siktemål å oppnå et jødisk verdensrike, et «redselsherredømme av Davids ætt».
Budskapet i protokollene hadde påviselig klangbunn innen deler av den norske bondebevegelsen. Før valget i 1924 skrev Ole Kristensen Skuggevik, mangeårig nestleder i Norges Bondelag, at jødene stod bak en verdensomspennende sammensvergelse, som virket gjennom bolsjevismen og pengemakten. «Keiser i kraft av gullet», skrev Skuggevik, «den plan er ingenlunde ny. Hedningernes tid skal være omme og Det jødiske verdensrike reises paa den europeiske kulturs ruiner. […] Paa det verdenspolitiske teater er det rabbinerne som trækker i snorene.»
Det var likevel først og fremst på den ytterste høyrefløyen at antisemittismen vant innpass som en mer helhetlig forklaringsmodell. En viktig aktør var foredragsholderen Marta Steinsvik, som presenterte den norske utgaven av Sions Vises Protokoller gjennom en rekke foredragsturneer. En annen var Mikal Sylten, utgiver av det antisemittiske månedsbladet Nationalt Tidsskrift mellom 1916 og 1945. I Syltens univers ble jødene ikke bare holdt ansvarlig for arbeiderbevegelsens fremvekst og revolusjonen i Russland, men også for modernitetens frembrudd.
Forestillingen om ”jødebolsjevismen” innen Nasjonal Samling
I 1930-årene vet vi nokså lite om den antisemittiske konspirasjonstenkningen i det norske mainstreamsamfunnet, selv om artikler i dagspressen om nasjonalsosialismen og den tyske «jødepolitikken» viser at jødefiendtlige holdninger avgjort var tilstede fremdeles. Det man derimot kan fastslå sikkert, er at den ideologiske kombinasjonen av autoritær nasjonalisme, arbeiderpartihat og konspirasjonsparanoid antisemittisme ble dyrket innen tidens høyreradikale og høyreekstreme miljøer. Dette gjaldt blant annet Nasjonal Samling. Her ble hatet mot arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet vevd sammen med antisemittiske forestillinger til et helhetlig tankeunivers.
Nasjonal Samlings beskrivelser av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsen hvilte i seg selv på konspirasjonsforestillinger. Som historikeren Ivo de Figueiredo påpeker det, mente NS at den norske arbeiderbevegelsen var tilknyttet et internasjonalt nett av kommunistiske bevegelser som arbeidet for å virkeliggjøre den kommunistiske revolusjon i Europa og verden for øvrig. At Arbeiderpartiet i 1930-årene hadde vendt seg bort fra den revolusjonære retorikken og politikken til fordel for en sosialdemokratiske reformstrategi, ble avvist som et spill for galleriet. Et tilbakevendende tema innen NS-pressen helt frem til den tyske okkupasjonen, understreker de Figueiredo, var nettopp å samle «beviser» på Arbeiderpartiets skjulte agenda; dets revolusjonære karakter og vedvarende tilknytning til Sovjet.
Fra midten av 1930-årene og fremover ble dette fiendebildet i stadig sterkere grad koblet til antisemittiske fortolkningsmåter. Jødedommen ble ikke bare beskrevet som grunnleggende materialistisk, men også som fellesnevneren bak alle NS’ politiske motstandere. I følge partiets mest sentrale antisemittiske ideolog i 1930-årene, Halldis Neegård Østbye, opererte jødene fra venstre gjennom den sosialistiske arbeiderbevegelsen og fra høyre gjennom liberal-kapitalismen. Samtidens kriser og forfallstendenser, hevdet hun, hadde sitt utspring i kampen mellom to motsatte livsanskuelser, den materialistisk-jødiske og den idealistiske:
«Det er en kamp mellem på den ene siden den internasjonale jødedom og alle dens maktapparater og de store villedte masser – på den annen side de nasjonale og byggende krefter i hvert enkelt folk.»
Et viktig element her var også den såkalte kulturbolsjevismen. Østbye beskrev kulturbolsjevismen som et ledd i Kominterns internasjonale undergravingsarbeid. Ved å spre nedbrytende litteratur, film og musikk og gjennom å utfordre den tradisjonelle seksualmoralen og de rådende kjønnsrollemønstrene, søkte marxismens fanebærere å bane vei for den kommunistiske maktovertakelse. Også her ble jødenes påståtte negative innflytelse tilskrevet en helt avgjørende rolle: «Neppe på noe område», skrev for eksempel Østbye, «er jødens infeksjon så tydelig som på det seksualvitenskapelige».
Klisjeer om at multikulturalisme, kosmopolittisme og et påstått nasjonalt forfall er et resultat av en skjult sammensvergelse, har fremdeles klangbunn i moderne høyreekstreme miljøer. I Anders Behring Breiviks såkalte manifest ble alt det morderen mislikte – muslimsk innvandring, kvinnefrigjøring, feminisering av mannen og homofili – «forklart» som et resultat av et kulturmarxistisk komplott, hvor Arbeiderpartiet ble påstått å spille en hovedrolle. Selv om Breiviks hovedfokus rettes mot muslimer, har flere av de underliggende tankekomponenter han forfektet klare røtter i gamle, antisemittiske begrunnede former for konspirasjonstenkning. Historiske erfaringer viser samtidig at denne typen forestillinger ikke nødvendigvis forblir på ytterfløyene. Under bestemte samfunnsbetingelser kan de bli utbredte eller salonfähige.
