Plutselig vil en haug med folk lage kaffe og suppe og servere ved synagogen. De gode menneskene finnes der ute, og de fortjener å bli sett.
En tidlig morgen spurte en venn av meg hva jeg syntes om en ide han hadde om å lage en ring av muslimer foran synagogen. Sikkerhet, tenkte jeg, vanskeligheter, holdt jeg på å si, tenk om det ikke kommer noen, lå det og gnagde i hodet mitt. Heldigvis sa jeg at det var en strålende ide, heldigvis for meg selv hadde jeg fortsatt en viss tro på de gode menneskene, at de finnes.
På nettet flommet hatet, folk som har gjort det til et levebrød å mistenkeliggjøre muslimer og så splid i samfunnet, de som har jobbet overtid siden terroren i København. For en som sitter og leser alt dette er det fort gjort å bli nedstemt, å tro at disse menneskene har mer gjennomslag enn det de har for styggpraten sin.
Her ringte det altså en ung mann, en jeg har sett vokse opp, og kom med en ny idé til markering. Ikke bare hadde han en idé, han fikk med seg flere, og flere, og flere. I skrivende stund er det 1067 personer som sier de vil slå ring rundt synagogen i Oslo på lørdag. 1067 mennesker, de fleste av dem muslimer, som vil bruke kroppene sine som et symbolsk skjold og si at jøder har rett til liv i Norge.
Selv går jeg mest i tog for å finne spisevognen, men følte at dette var verdt å støtte opp om. På Facebook spør jeg om hvem som vil være med og servere kaffe til de som slår ring rundt synagogen. Responsen er overveldende, Venner og arbeidskolleger stiller opp. Snart er vi litt mange til å bare koke kaffe, vi må lage hundre liter suppe også. De gode menneskene strømmer til, vet ikke hva godt de kan gjøre. Arne tar fri fra legejobben, Inger kommer inn fra Holmlia, Hassan tar veien fra Fredrikstad, Ahmed fra Moss. En god, gammeldags dugnad med store gryter og varm kaffe skal det bli.
Det er så fort gjort å glemme dette, at samfunnet vårt har noen rotfestede tradisjoner som har vært med å bygge det landet vi lever i. Lukta av kaffe, av glade stemmer mens man gjør noe sammen for at ting skal bli bedre. Fremtiden ligger ikke hos rabiate kvinner og menn på nettet, men hos smilende ungdommer som slår ring om sine medborgere.
Før vi fikk sosiale medier, før alt skjedde så fort, da satt politikerne, Gerhardsen, Tranmæl, ute i skogen med tyttebærspann og kaffekjele og snakket om hvordan landet vårt skulle bli. Folk så hverandre inn i øynene, måtte ikke ha hundre likes på et utsagn før de gikk videre med en ide, de tok seg tid til å tygge brødskiva.
I Sverige har de tatt opp dette igjen. I by etter by bygger Tillsammansskapet opp grupper som lager leksehjelp for barn og unge, redder den lokale blodbanken, samler inn klær til syriske flyktninger og slår ring om moskeer som skjendes. Man aksjonerer for trygghet i gatene og man baker uendelig med kanelboller og går ut på gatene og snakker med folk om hvordan de vil ha det.
Mens et høylydt miljø av bloggere vræler ut sitt hat, vrenger ut sin selvforelskelse, sitt martyrium ved å ha tatt på seg jobben med å mobbe minoriteter, sitter det gode mennesker rundt omkring og vil lage kaffe til muslimer som vil forsvare jøder. Det er ikke mye kaffelukt, boblende linsesuppe eller duftende kanelboller over haterne. De har aldri helt forstått samfunnet vårt. De får sikkert mange «likes» på Facebook, og jo villere og verre ting man skriver, jo høyere er gjenlyden i ekkokammeret.
Problemet deres er at de kan ikke slå lukten av nykokt kaffe, synet av frosne hender som former seg rundt et varmt pappbeger og de gode smilene til dem som ofret fridagen for å gi noe til dem som står opp for hva som er ordentlig og riktig.
På lørdag blir det linsesuppe og kaffe foran synagogen klokken 18.30. Jeg håper vi blir mange der. Hvis du kommer skal du få smake.
I fremtiden skal jeg huske på dette, at de gode menneskene finnes, at de stiller opp, og så får vi se hvem det må slås ring om og hvor vi tar med kaffespannene neste gang.