Velgernes dom er klar. Under ti prosent av dem stemte på Fremskrittspartiet. I Oslo endte partiet på ynkelige seks prosents oppslutning. Det er et langt fall fra stortingsvalget i 2009 hvor partiet fikk 22,9 prosent av stemmene.
I tider med dårlig oppslutning har partiet alltid profittert på å spille innvandringskortet. Ingenting har vært så sikkert som dette. Selv det falske mustafabrevet i 1987 eller stortingsrepresentant Hedstrøms deltakelse på et ekstremistmøte på Godlia kino ble snudd til seire.
Også i år var strategien klar. Siv Jensen oppfordret sine folk i kommunene til å boikotte vedtaket om å ta imot 8 000 syriske flyktninger over tre år. Stortingsrepresentanter som Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde kom med det ene flyktningefiendtlige utspillet etter det andre, mens Carl I. Hagen ga sitt besyv fra sitt horn på veggen. Men noe hadde skjedd, magien virket ikke.
Norge har forandret seg siden 1987. De fleste, særlig i storbyene, kjenner en innvandrer eller femten. Dommedagsprofetiene har ikke slått til. Kriminaliteten har ikke eksplodert – tvert imot har den sunket. Innvandrernes og flyktningenes barn er fremtidens leger, advokater og økonomer. Ja, innvandring skaper utfordringer og problemer, men ikke verre enn at vi løser dem over litt tid. Innvandrergrupper som tidligere ble sett på som vanskelige å integrere har tilpasset seg samfunnet. Sivilisasjonen som vi kjenner den er fortsatt nettopp som vi kjenner den.
Fremskrittspartiet feilberegnet rett og slett sitt publikum. Den største flyktningekatastrofen som har rammet verden siden annen verdenskrig er av slike dimensjoner, lidelsene så store at alle er nødt til å ta det innover seg. Mens Siv Jensen oppfordret til boikott engasjerte folk seg, samlet inn klær, mat leker og gjorde hva de kunne for å ønske folk velkommen.
I dag sitter Siv Jensen med hammeren i den ene hånden og en stor, blå tommel på den andre og forstår ikke helt hva som traff henne. Det er som fortjent. Velgerne straffer henne.