Et bærende prinsipp i et liberalt demokrati er at politiet i fredstid har voldsmonopol. Dette skal beskytte oss, ikke bare mot vinningskriminelle, men også mot borgerverngrupper og væpnede militser. Av dette følger, logisk nok, at våre politiske beslutningstakere i storting og regjering setter rammer for politiets virksomhet. Dette innebærer også at det er politiets oppgave å beskytte våre politikere mot f. eks. terrorangrep.
Siden slaget på Kalveskinnet i 1179 har det vært slik i Norge at verken kongen eller hans nærmeste stiller seg forrest i slaget med hevet øks, men tvert i mot leder sine tropper fra bakgrunnen. Det var logisk at da bomben smalt i Regjeringskvartalet den 22. juli bragte politiet statsministeren i sikkerhet. Det ville vært fullstendig unaturlig om Jens Stoltenberg skulle bevæpnet seg og stormet ut i gatene for å lede an i jakten på terroristen.
Eskil Pedersen er leder for en politisk ungdomsorganisasjon. Det betyr at han er valgt som politisk, ikke militær leder, og han har, i likhet med alle andre borgere, lydighetsplikt overfor politiet.
Han handlet med andre ord slik han skulle da han, i likhet med alle andre som hadde mulighet til det, kom seg vekk fra massemorderen på Utøya. Hadde han blitt hadde han ikke bare handlet tåpelig, han hadde med stor sannsynlighet blitt drept.
Vi har i denne sammenheng ingen forståelse for at advokat Brynjar Meling går ut og angriper Pedersens handlemåte. Meling dekker seg bak at han snakker på vegne av klienter som er i sorg. Vi vil påpeke at hvis disse klienters sorg er så stor at de ikke selv orker å stå frem i media, burde Meling holdt seg taus til hans klienter eventuelt var i stand til å fremsette kritikken selv. Alternativt burde han ha forstått at mennesker i dyp sorg ikke alltid handler rasjonelt, og gjerne leter etter syndebukker, også der disse ikke er å finne. Ekstra ille blir det når den kritikken advokaten fremsetter er identisk med den hets som er blitt drevet av massemorderens meningsfeller i tiden etter 22. juli i fjor.
Når så andre debattanter, som Sarah Azmeh Rasmussen, blander seg i debatten og gjør dette til et spørsmål om heksejakt mot Meling, gjør hun hele saken til en parodi. Meling er en godt betalt, oppegående advokat som er godt vant med media. Han vet utmerket godt at han høster storm når han kommer med slike personangrep. At en vinner av Fritt ords pris forsvarer hets mot overlevende fra det verste anslag som er rettet mot det norske demokratiet siden 1940, finner vi bare deprimerende. Eskil Pedersen er ikke skyldig i annet enn å overleve. Vårt råd til Meling og Rasmussen er at de vasker munnen sin og ber Eskil Pedersen og de andre som overlevde Utøya pent om unnskyldning. Inntil den påkrevede munnvask har funnet sted er vår oppfordring til alle å slå ring om Eskil pedersen.