De siste årene har Malmø nådd forsidene på både svenske og internasjonale aviser med overskrifter om trakassering og hatkriminalitet mot byens jødiske minoritet. Det er dessverre mer enn tabloid nyhetshunger som ligger til grunn for de fete typene om antisemittisme i Sveriges tredje største by. Trusler, hærverk og regelrette overgrep er noe som den jødiske befolkningen her opplever relativt ofte, og tilrop av antisemittisk karakter er nærmest blitt dagligdags.
Av Ida Veiden Brakstad, historiker
Antisemittismen i Malmø har eskalert år etter år. I 2011 og første halvdel av 2012 ble det anmeldt drøyt 40 lovbrudd av antisemittisk karakter i byen. Ingen av dem er blitt oppklart. Og dette er kun de groveste tilfellene. For en uke siden opplevde to eldre kvinner å få utgangsdøren sin tilgriset med søppel, samt påmalt hakekors. Det var også innbrudd i leiligheten deres, og flere religiøse gjenstander ble stjålet eller ødelagt. De to kvinnene bor i bydelen Rosengård, og forteller til avisen Sydsvenskan at de har blitt vant til å få skjellsord som «jødehore» og «jødesvin» slengt etter seg.[1] Bydelen har fått rykte på seg for å være «kjerneområdet» for den såkalte nye antisemittismen, som i henhold til tabloidene forfektes av «sinte, unge menn fra Midtøsten». Selv om bildet i virkeligheten som alltid er noe mer nyansert, er det en viss sannhet i denne fremstillingen. For det er noe råttent i Malmø. Og det lukter kanskje ekstra ille i Rosengård, der en gruppe av – ja, nettopp sinte unge menn – relativt fritt får ture fram med sin agressive antisemittisme. De er bøller som forfekter et fascistisk og rasistisk verdensbilde, og bør behandles deretter. Deres nasjonale- eller religiøse bakgrunn er i så måte lite relevant. For de er da heller ikke alene om sitt voldelige jødehat. Skåne er også hjemfylke for flere høyreekstreme grupperinger, og i Höllviken utenfor Malmø har jødiske skolebarn opplevd å få tilrop som «Heil Hitler» og «jødejævler».
Tross den økende antisemittismen og de flere tilfellene av trakassering og regelrette overgrep, kan det virke som om de regionale myndighetene lider av en tilnærmet berøringsangst. Særlig kan det synes som om de vegrer seg mot å adressere den nye formen for antisemittisme, noe som har ført til at situasjonen har blitt utnyttet av innvandringsmotstandere og islamofober. Men problemet har i grunnen svært lite å gjøre med innvandring eller integrasjon, og det er i alle tilfeller en fullstendig feilslått tilnærming å forsøke å tie den i hjel i frykt for… Ja, i frykt for hva egentlig? At de rasende og hatefulle mørkemennen blir ennå mer rasende og hatefulle? Erik Helmer har helt rett når han skriver i Dagens Nyheter at «[d]et är inte ‘spänningar mellan grupper’ som ligger bakom Israelmotiverade hatbrott mot Malmös judar, det är en liten minoritetsbefolkning som ansätts av kriminella».[2]