Antisiganismen har vist en betydelig kontinuitet og overlevelseskraft i europeisk og norsk historie. Negative bilder av og klisjeer om «sigøyneren» som kriminell, arbeidssky, uhygienisk og illeluktende har blitt videreført i flere århundrer, og har fortsatt klangbunn hos store deler av den europeiske befolkningen. Her i Norge har debattene om romfolket som har pågått de senere årene bidratt til å aktualisere problemstillingene.
Av Kjetil B. Simonsen, doktorgradstipendiat ved HL-Senteret
Hva er egentlig antisiganisme? Antisiganisme er et fornorsket begrep, for det som på tysk går under termen «Antiziganismus» og på engelsk under betegnelsen «anti-Gypsism». Selve begrepet er av nyere dato. I Europa ble betegnelsene «antisiganisme» og «antigypsism» først introdusert på 1980-tallet. I Norge er termen først tatt i bruk de aller siste årene.
Begrepet antisiganisme refererer til fiendtlighet rettet mot ulike grupper som er blitt eller blir oppfattet som «sigøynere». I følge et temahefte utgitt ved HL-senteret i Oslo i 2012, kan antisiganismen karakteriseres henholdsvis som en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme som er næret av en historisk diskriminering. Antisiganismen består både av et sett med forestillinger, stereotypier og klisjeer, og av en diskriminerende praksis, og har i bestemte kontekster også eskalert til statlig organisert vold.
Som andre historiske fenomener, er antisiganismen som fenomen ikke av statisk karakter. Den har eksistert i flere varianter, gjennomgått en rekke mutasjoner og fått radikale så vel som mer «moderate» praktiske uttrykksformer. Antisiganismens kulimineringspunkt er utvilsomt Porajmos: Hitler-Tysklands folkemord på Roma og Sinti. Diskriminering og forfølgelse av sigøynere har likevel ikke vært begrenset til det nazistiske Tyskland, selv om den morderiske «sigøynerpolitikken» under nasjonalsosialistisk herredømme står i en historisk særstilling. Allerede de første romfolkene som kom til Europa fra India på 1250-tallet ble i perioder brennemerket, forfulgt og bannlyst som kjettere og forrædere mot kristenheten. I Romania ble romfolk solgt og benyttet som slaver helt frem til 1860
Ikke bare har forfølgelsen av grupper som har blitt oppfattet som ”sigøynere” foregått i mange århundrer, også klisjeene og stereotypiene om dem har svært lange historiske røtter. Allerede i den førmoderne periode fantes det, i følge historikeren Chalak Kaveh, en tendens til å beskrive sigøynere som «mørke i utseende, skitne, tyver, og som omvandrende uten mål og mening». Antisiganismen florerte blant annet i folkloren. Bønder anså for eksempel mange steder at sigøynerne hadde magiske krefter, at de var barn av djevelen, at de forhekset hester og var brannstiftere. De religiøse forestillingene ble etterhvert svekket, men antisiganistiske forestillinger ble videreført innenfor rammen av nye, deriblant sosiale og til dels raseideologiske, begrunnelsesformer.
En sentral forestilling innen den historiske antisiganismen, er bildet av sigøyneren som notorisk kriminell. I tyske leksika midt på 1700-tallet ble sigøynere definert som en uvirksom mobb, tyver og kriminelle. På 1800-tallet mente den tyske juristen Friedrich Avé-Lallement at «Zigeuner»-begrepet stammet semantisk fra betegnelsene «zieh» og «Gauner» – en omvandrende kriminell, mens den moderne kriminologiens far, Cesare Lombroso, karakteriserte rom som «en gjennomkriminell rase». Forestillingen om den kriminelle sigøyneren ble også koplet til den stereotype forestillingen om sigøynerne som arbeidssky og politisk ukontrollerbare. Til sammen skapte dette et bilde av «sigøyneren» som en modernitetens unnasluntrer og avviker, påpeker Kaveh: «Sigøynernes påståtte asosialitet, arbeidsskyhet og kriminelle natur, ble brukt som en skala – de gjenspeilet trusler mot normaliteten».
I slutten av 1800-årene og på begynnelsen av 1900-tallet ble stigmatiseringen av grupper som ble betraktet som asosiale og uforbederlige kriminelle også koplet til målet om å skape en sosial orden. For sigøynerne ga dette seg utslag i negative forestillinger om fysiske attributter og karakteristika: som utseende, hygiene og lukt. Som historikeren Torgeir Skorgen påpeker det, har generaliserende påstander om dårlig hygiene og kriminalitet «vært en gjenganger i den antisiganistiske hetsen helt siden europeerne selv begynte å bli mer hygienisk bevisste på 1800-tallet.»
I norsk historisk sammenheng kan ytterligere et forestillingstema: koplingen av antisiganisme og innvandringsskepsis. I mellomkrigstiden avstedkom det for eksempel forestillinger i den norske presse om at sigøynerne «veltet» inn over landet, og at Norge stod overfor en «invasjon». I en artikkel i Aftenposten i 1921 hevdet for eksempel pastor Ingvald B. Carlsen at utenlandske sigøynere ankom landet i store skarer:
«Myndighederne havde ikke dengang midler til at sætte magt bag ordene.
De fremmede blev i landet – og blandede sig efterhvert med andre hjemløse
skarer. Hvad denne invasion af zigøinere i det 16de aarh. har kostet landet,
er umulig at regne ud»
Koplingen av antisiganisme og innvandringsfiendtlighet ga seg også utslag i politisk praksis. I 1927 ble det innført en sigøynerparagraf der det het at «sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket.
Antisiganistiske forestillinger utgjør seiglivede kulturelle strukturer – latente reservoarer av fordommer som kan reaktiviseres i bestemte debatter og historiske omstendigheter. I dagens debatt om tigging og tiggere er det derfor svært viktig å være seg bevisst hva slags retorikk og argumentasjon man anvender.