Benedicte Bjørnland, sjefen for en av våre hemmeligste tjenester hevder vi har feilet som samfunn fordi vi har ekstremister. Hvis vi har feilet, hva skulle alternativet vært?
Vi har altså ekstremister i Norge. Det er ingen nyhet. Politiske ekstremister har vi hatt siden før første verdenskrig. Nå har altså en gruppe unge menn med lange skjegg funnet sammen og drømmer om å opprette et kalifat. Tidligere har de krevet bydelen Grønland som egen stat, men dette prosjektet ble vel skrinlagt da de oppdaget at det lokale NAV-kontoret i så fall ville stenge.
Mange av disse unge mennene reiser til Syria. Der deltar de i ekstreme grupper som driver med vold og terror. Kanskje begår de redselsgjerninger og mest sannsynlig tilegner de seg kunnskap om våpen og sprengstoff. Denne kunnskapen har de med seg hjem og kanskje nærer de et så voldsomt hat mot landet hvor de vokste opp og fikk sin utdanning at de er villig til å bruke våpen og sprengstoff mot oss, deres landsmenn. Selv opplevde jeg fire av disse mennene da de ville ta jegerprøve og få tilgang til våpen. Det klarte vi å forpurre og bråket som fulgte eksponerte dem for all verden og gjorde at de havnet i medienes og politiets søkelys. En av disse unge mennene er nå i Syria og kjemper noe som er langt fra den gode strid.
Jeg husker denne unge mannen da han var en guttunge som nettopp var kommet til Norge. Han var en blid, veltilpasset gutt, lærte seg lynraskt norsk, fant seg til rette i sin norske fosterfamilie og gjorde det bra på skolen. Etter videregående flyttet han til Volda for å studere, og plutselig dukket han opp med langt skjegg og sinte øyne. Hva som skjedde inne i hodet hans vet jeg ikke. Jeg får ikke spurt ham. Han er ikke her, han slåss for noen som står for alt som er galt i verden. Som alle andre er jeg mot at han skal føre denne kampen videre her eller andre steder.
Når PST skriver sine trusselvurderinger er det bare den åpne versjonen vi får se. Mye av den informasjonen de sitter på er hemmeligstemplet, mye blir ikke omtalt. Noen huller kan vi se som de åpenbart ikke ønsker å utdype. Det står svært lite i den åpne trusselvurderingen om risiko for angrep fra terrorceller som kommer utenfra, eller fra celler som allerede er her, som i saken med de tre som ble dømt for å ville lage en bombe.
Men de skriver om de unge jihadistene, om risikoen de utgjør. De skriver om ekstremister til høyre og til venstre og de skriver om frykten for soloterrorister eller mentalt forstyrrede eller rusede mennesker som utgjør en trussel mot myndighetspersoner. Etter mitt syn skriver PST innsiktsfullt, udramatisk og korrekt om alt dette. Men de har altså en sjef som mener at vi har sviktet som samfunn. Har vi virkelig det?
Den forrige sjefen for PST uttalte at hvis vi skulle ha avslørt terroristen bak terroren den 22. juli 2011 måtte vi ha hatt et samfunn av STASI-typen, et samfunn de færreste hadde villet leve i, og jeg tror hun har rett.
Vi lever i en globalisert verden. Internett gjør tilgangen på ekstreme tanker ekstremt lettvint. Hvis man skulle bli ekstremist i gamle dager måtte man ha et miljø å havne i, man måtte abonnere på obskure skrifter fra suspekte postbokser i inn- og utland. I dag er hatet et tastetrykk vekk. Vi kunne gjort noe med dette, simpelthen ved å forby tilgang til Internett, eller å lage et lukket, gjennomregulert nett for Norge, et nett som var fullstendig overvåket.
Vi kunne, som talskvinnen for en muslimfiendtlig tenketank krevde, gå inn i moskeene og kontrollere hva som ble forkynt der. Vi kunne ty til omfattende overvåkning med telefonavlytting av et stort antall medborgere, skjulte ransakinger, skjulte kameraer og plassere barna til folk med ekstreme holdninger på barnehjem og nekte folk med ekstreme meninger å uttale seg offentlig. Heldigvis gjør vi ikke dette. Heldigvis har vi hittil hatt vett nok til at det demokratiske samfunn i selvforsvar mot antidemokratiske bevegelser ikke har blitt vesentlig mindre demokratisk.
Det samfunnet vårt har gjort er å mobilisere lokalpolitiet, utekontaktene, PST og en masse andre gode krefter. Vårt samfunn er nemlig gjennomsiktig. Ekstremistene som subber rundt i gatene er synlige. Man kan hente dem inn og ta en alvorsprat når de går over streken, man kan ta tak i ungdom som er i ferd med å skli ut. Man kan gi tilbud til dem som vil ha en vei ut av ekstremismen. Nei, vi har ikke sviktet som samfunn. Vårt samfunn har reist seg og slått tilbake – med de midlene et demokrati har.
Hadde vi kjempet med andre midler enn disse ville vi ha sviktet, sviktet oss selv.