Fredsforskningens konspirasjonsproblem

Mange Sarajevoborgere fant den siste måneden veien til minnesmerket over Markale-massakren 5. februar 1994[1], der 68 mennesker ble drept da en granat traff den tettpakkede markedsplassen. Massakren vakte internasjonalt raseri, og var med på å utløse NATO-intervensjonen som endte med Dayton-avtalen i desember 1995.

Av John Færseth

Mens de fleste er enige i den mest opplagte forklaringen, som har blitt fastslått av Haag-domstolen – at granaten ble avfyrt fra en av de serbiske stillingene som befant seg rundt Sarajevo – har det hele tiden vært dem som har hevdet at det ikke var serbere, men bosniske regjeringsstyrker som avfyrte granaten for å vekke sympati. En av dem er den fengslede bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic[2]. En annen er Ola Tunander, professor ved Institutt for fredsforskning (PRIO), som under et foredrag i august i fjor[3] hevdet at massakren var et ”falsk flagg”-angrep fra bosnisk hold med formål å utløse en intervensjon.

Dette utspillet var det foreløpig siste i en rekke konspiratorisjonsteorier fra  Tunander, som siden midten av 2000-tallet har vært kjent som en ivrig ”9/11- truther” som mener at amerikanske myndigheter selv stod bak terrorhandlingene 11. september 2001. Han er også kjent som en ivrig forfekter av at det eksisterer ”dypstater” i skjæringspunktet mellom etterretning, militære og kriminelle miljøer i en lang rekke land, og at en lang rekke terrorhandlinger i etterkrigstidens Europa har vært ”falsk flagg”-operasjoner i regi av slike ”dypstater”. Tunander skapte en god del kontrovers da han i kjølvannet av terroren 22. juli 2011 spekulerte i hvorvidt slike miljøer også kunne ha vært involvert her, eller at det kunne være snakk om en operasjon i regi av Israel eller Saudi-Arabia.[4]

Tunanders foredrag fant sted på arrangementet Nordiska Fredssamtal i Degerfors. Her deltok også den proserbiske svenske organisasjonen Justitia Pax Veritas som forsvarer serbiske krigsforbrytelser ved å vise til at alle parter var like ille, og som i fjor sommer havnet i søkelyset da de forsvarte den serbiske regjeringens avgjørelse om å stoppe en planlagt homoparade av ”sikkerhetsmessige” årsaker.  I foredraget hevdet Tunander også at det siden tidlig 1990-tall hadde eksistert hemmelige planer om å etter tur slå ut Irak, Libya, Syria, Libanon og Iran.

Fredsforskningens beste og verste side er kravet om at man skal lytte til argumenter fra alle sider i en konflikt. På sitt beste åpner dette for et nyansert perspektiv og hindrer demonisering av partene. På sitt verste kan det lede til moralrelativisering og konspirasjonsteori, som når det i en bok om konfliktterori publisert av Johan Galtungs Transcend-nettverk heter at ”den sionistiske krigserklæringen” mot Tyskland før krigen var en del av bakteppet for konflikten mellom tyskere og jøder.[5] At det forelå en slik krigserklæring er en utbredt forestilling i antisemittiske og høyreekstreme miljøer, og bygger på at enkelte jødiske ledere gikk inn for en boikott av Tyskland etter Hitlers maktovertagelse som allerede hadde ført til angrep på tyske jøder fra nazistiske stormtropper.[6]

Tunanders lefling med serbisk nasjonalisme, som føyer seg inn blant tidligere utspill der han har beskylt den bosniske regjeringen og den kosovoalbanske geriljaen UCK for å kynisk ha praktisert ”menneskeofringer” på 1990-tallet ved å fremprovosere massakrer av egen befolkning i håp om støtte utenfra, kan antagelig best forstås som utslag av det den amerikanske forfatteren og journalisten Chip Berlet har omtalt som ”Right woos left”.[7] Med dette sikter Berlet til hvordan antikrigsaktivister fra venstresiden og eksponenter for ytre høyre siden den første gulfkrigen i 1991 har funnet hverandre i felles engasjement mot amerikansk utenrikspolitikk. Berlet viser til en rekke eksempler på hvordan deler av antikrigsbevegelsen i økende grad har overtatt konspiratoriske forestillinger fra den regjeringsfiendtlige amerikansk ytre høyrefløyen, særlig fra det nynazistiske miljøet rundt tidsskriftene Spotlight og American Free Press og fra den nyfascistiske LaRouche-bevegelsen. Et av de mest skremmende eksemplene på dette er den Montrealbaserte fredsorganisasjonen Centre for Research on Globalization, ledet av professor Michel Chossodovsky[8], som blant annet har blitt beskyldt for å spre konspirasjonsteorier om jødiske bankierers rolle i å starte begge verdenskriger, vaksinemotstand og holocaustbenektelse, samt konspirasjonsteoriene om 11. september som først ble lansert på det høyreekstreme nettstedet Serendipity.

Mens han ikke kan holdes direkte ansvarlig for dette, blir Ola Tunander ofte referert til som autoritet på  Centre for Research on Globalizations nettsted Global Research. Det er også talende at han i sin tid valgte å drøfte Utøyamassakren blant annet med utgangspunkt i det høyreekstreme nettstedet Veterans Today.

Leflingen med konspirasjonstenkning er i ferd med å bli et alvorlig problem for fredsforskningen, både i Norge og internasjonalt. Det er på tide å ta et oppgjør med dette om den ikke skal bli en tumleplass for fantaster og konspirasjonsteoretikere.

[1] http://dippost.com/2014/02/05/bosnians-remember-20th-anniversary-of-markale-massacre/