20 år siden folkemordet i Rwanda

6. april 1994 ble flyet med Rwandas president siden 1973, Juvénal Habyarimana, skutt ned i Kingali. Angrepet, som resulterte i presidentens død, utgjorde startskuddet for et av de mest groteske tilfellene av kollektiv vold i historien: folkemordet på Rwandas tutsier.

Av Kjetil B. Simonsen, doktorgradsstipendiat ved HL-Senteret

I løpet av de første timene etter flystyrten hadde presidentens livgarde satt opp veisperringer over hele hovedstaden, og allerede samme kveld ble det utført drap på moderate hutupolitikere. Deretter ble det dannet en interimregjering, som var sammensatt av hutuekstremister. I løpet av de påfølgende månedene organiserte disse makthaverne og deler av Rwandas hær – samt hutumilitser som Interahamwe og Impuzamugambi – et forsøk på å utrydde landets tutsier.

Drapskampanjen foregikk med forskjellig hastighet i de ulike regioner. I områder der nettverket av ledende hutuekstremister stod sterkt – særlig i Nord-Rwanda – startet drapsaksjonene hurtig. Andre steder tok det flere dager før massevolden ble iverksatt, etter påtrykk og press fra makthavernes side. Det nøyaktige antallet drapsofre er usikkert. Det vanligste anslaget er 800 000 mennesker, som også er tallet det opereres med i FN.

Folkemordet i Rwanda har flere skremmende trekk. For det første foregikk drapene i svært høyt tempo. Til tross for det enorme antallet dødsofre, varte drapskampanjen bare tre måneder, før de ble stanset som følge av opprørshæren RPFs militære fremganger. Drapspolitikken i Rwanda er av denne grunn blitt karakterisert som det raskeste folkemordet i historien. Det er blitt anslått at dødsraten lå på over 300 døde per time, eller fem og et halvt liv per minutt. Dette på tross for at en betydelig andel av gjerningspersonene anvendte enkle redskaper som drapsvåpen, særlig macheter.

Et annet særtrekk ved folkemordet i Rwanda, er den omfattende folkelige deltakelsen i forbrytelsene. Selv om pådriverne bak massedrapene var en liten gruppe militærledere og politiske ekstremister, ble titusenvis av rwandiske kvinner og menn implisert i drapshandlingene. Selv om det store flertallet av hutuene ikke myrdet tutsier, konkluderer Rwanda-eksperten og økonomen Philip Verwimp at folkemordet i Rwanda kan betegnes som “one of the most ‘popular’ genocides ever.” Ingen forsøkte å hemmeligholde drapene for befolkningen. Det fantes heller ikke noen distanse mellom offer og overgriper.

Som andre tilfeller av kollektiv massevold, hadde folkemordet i Rwanda komplekse årsaker. Voldshandlingene ble muliggjort gjennom en kombinasjon av strukturelle, situasjonelle og ideologiske faktorer. For det første var situasjonen i Rwanda i begynnelsen av 1990-årene svært turbulent. Mot slutten av 1980-årene hadde det brutt ut hungersnød flere steder i landet, og i oktober 1990 angrep opprørshæren RPF landet. I denne konteksten fikk ekstremistiske politiske forestillinger og hatpropaganda økt spillerom. En viktig institusjonell forutsetning for den kollektive volden, var også samfunnsstrukturen som var bygget opp i Rwanda under Habyarimanas ettpartistyre fra 1973. I det gjennomorganiserte, autoritære Habyarimana-regimet hadde det blitt skapt et bredt spekter av statlige institusjoner og kommunale myndigheter for å organisere bøndenes dagligliv, og det ble skapt en tradisjon for kollektiv handling. Etter at hutuekstremistene erobret statsmakten, samt i en kontekst preget av krig og intens hatpropaganda, ble nettopp denne samfunnsmessige infrastrukturen anvendt til å organisere massevold.

Hatideologien og hatretorikken som ble spredt i masseomfang i Rwanda forut for og under folkemordet – fremfor alt ved hjelp av radio – har klare likhetstrekk med folkemordsretorikk slik vi kjenner den fra Europa. Tutsiene ble demonisert og dehumanisert, og sammenliknet med demoner, drager, vampyrer, kakerlakker og giftslanger. Dikotomien mellom hutuer og tutsier ble også knyttet til et “rasemessig” rammeverk. “En kakerlakk kan ikke avføde en sommerfugl”, skrev hatmagasinet Kangura for eksempel i mars 1993. “En kakkerlakk avføder en annen kakerlakk”. I tillegg var propagandaen båret av konspirasjonsforestillinger. Tutsiene ble fremstilt som ondskapsfulle, mektige, listige og innflytelsesrike. I hutuekstremistiske kretser ble det hevdet at tutsiene arbeidet planmessig, kollektivt, og i det skjulte – fra innsiden og utsiden – med det siktemål å erobre makten og slavebinde – eller endog utrydde – hutubefolkningen.

Drapet på tutsiene ble dermed rettferdiggjort som selvforsvar, mens hutuer som ikke delte ekstremistenes synspunkter ble klassifisert som forrædere. Kombinert med faktorer som opportunisme, gruppepress og rene trusler, bidro denne hatpropagandaen til å skape et samfunnsklima der brede lag av befolkningen kunne mobiliseres til å begå de mest inhumane forbrytelser. Hendelsene i Rwanda våren 1994 viser nettopp hvilke farer som ligger i konspirasjonsparanoide fiendebilder, dersom slike fiendebilder spres i en turbulent sosial og politisk kontekst. Ikke minst viser det hvor skjebnesvangre konsekvensene kan være når tilhengerne av slike fiendekonstruksjoner erobrer makten.

En skammelig side ved folkemordet i Rwanda er også hvor lite omverdenen gjorde for å stanse forbrytelsene. FN forholdt seg passivt, Belgia trakk ut sine styrker, mens Frankrike opprettholdt sin støtte til den rwandiske regjeringen. USA unnlot å betegne grusomhetene som folkemord for å slippe å intervenere. Med historikeren Allison des Forges´ord plasserte disse aktørene sine egeninteresser i sentrum. Dermed forulempet de også “ the pledge of “Never again” made nearly fifty years before.”

Relaterte innlegg