Det meldes nå at en talsmann for Profetens Ummah er falt under kamper i Syria. Egzon Avdyli kom til Norge som barn, hadde sin skolegang og oppvekst her men rotet seg inn i et ekstremistmiljø. Hvis mediene har riktige opplysninger har nå det han trodde på ført ham i døden. I norsk offentlighet fikk han fremstå som en samfunnsfiende.
Da undertegnede var en ung mann hadde Oslo en politimester som i følge hans egne memoarer trodde at det eksisterte en sammensvergelse mellom Blitz, hans egen terrortropp og en møbelhandler på Jessheim. Sammensvergelsen skulle blant annet ha hatt som mål å ødelegge en middag for Margareth Thatcher på Akershus festning slik at nevnte politimester skulle tape ansikt i offentligheten.
Under denne politimesterens regime var Oslo preget av stadige konfrontasjoner mellom politi og demonstranter og den mildeste fredsdemonstrasjon kunne fort ende i opptøyer, kaos og arrestasjoner. Selv var jeg stundom blant de unge fusentaster som til tider endte på en glattcelle etter å ha fått servert tåregass i Oslos gater.
Etter å ha gjennomlevet utallige konfrontasjoner med politiet vet jeg at man får bekreftet alle tanker man måtte ha om egne egenskaper som samfunnsundergraver. Ikke minst bestyrkes man i troen på at voldelige og systemomveltende aksjoner er det eneste svaret på langkøller og tåregass. Man får simpelthen aldri det pusterommet man trenger til å ta et skritt til siden og tenke over hvorvidt det ene eller annet standpunkt er nevneverdig smart, høyverdig eller logisk. Med andre ord blir man sint og mistenksom og utbrent.
Sånn er det ikke lenger. Det går mange år mellom hver gang Oslo har opptøyer. Politiet har en dialoggruppe som ikke bare evner å samtale med alle mulige potensielle demonstranter, men også har oversikt over hvilke grupperinger som kan tenkes å barke sammen. Ikke minst innebærer det at politiet, det vanlige, åpne politiet har kompetanse på hva forskjellige grupper mener og kan foreta en vurdering av hvem som i det hele tatt utgjør en trussel mot ro og orden.
Nå er det begrenset hvor lenge man klarer å føle seg sint, mystisk og som samfunnsfiende nummer en hvis de som liksom skal forfølge og overvåke deg ved enhver anledning faktisk snakker ordentlig til deg og er ærlige om sine hensikter. Den slags kan selvfølgelig gjøre vondt i selvinnsikten, men man får til gjengjeld et langt bedre overblikk over verden og ikke minst dens nyanser. Et sivilisert politi som faktisk fører en samtale med folk fremfor å tåkelegge byen med tåregass, gå amokk med hester eller slippe et kobbel med glefsende hunder inn på restaurant og deretter beklager at de ikke fikk inn hestene, er faktisk et mer effektivt politi.
Etter 22. juli har vi imidlertid sett en utvikling i retning av mer fokus på beredskap, på å skulle forebygge såkalt radikalisering, på flere skytevåpen og større operative enheter innen politiet.
Personlig stiller jeg meg tvilende til nytteverdien av mye av dette. Joda, det er greit at politiet har operative enheter som effektivt kan rykke ut og at de har et helikopter i beredskap. Språkbruken er mer tvilsom. Det settes et likhetstegn mellom å være radikal og å være ekstrem. Her tror jeg det ville være produktivt å foreta noen grenseoppganger før man ender i politisk sensur av opposisjonelle ungdomsmiljøer.
Det viktigste er imidlertid at vi trenger et politi som evner å ha oversikt over hva som skjer på gateplan, som kan fange opp negative utviklingstrekk og som har ressurser til å gjøre dette arbeidet hver dag.
Dette betyr at vi har flinke politiforebyggere som samarbeider med andre etater ute i bydelene. Dette forutsetter at politiets forebyggere ikke settes inn for å styrke helgebredskapen men at de faktisk får gjøre jobben sin.
Maskinpistoler er vel og bra å ha når neste terrorist entrer banen, men å slå barnet ut med badevannet og ikke se behovet for å være i forkant av utviklingen, det er toskeskap.
I dag lider det forebyggende arbeidet mens det krangles om beredskap og hvor mange maskinpistoler vi trenger. Det vi står i fare for er at myndighetene glemmer at operative enheter med helikoptre og maskinpistoler faktisk er samfunnets siste forsvarslinje. Den første og viktigste er det arbeidet som gjøres ute på gatene hver dag.
Det er sikkert dem som i dag fryder seg over at en ekstremist er død, falt for egne vanvittige meningers skyld. Selv velger jeg å se det triste i at en ung mann er død, over at andre vil dø i fremtiden fordi vi ikke evner å gripe tak i dem tidligere.