Forrige uke så vi en norsk nettside ikke bare fremsette trusler, men faktisk oppfordre til drap på muslimer og medlemmer av Arbeiderpartiet. Sidens innhold var så grovt at Oslo Politidistrikt på eget initiativ varslet Kripos og bedt om at saken etterforskes.
Vi vet på skrivende tidspunkt ikke hvem som laget nettsiden, men de sporene vi har peker mot folk i det muslimfiendtlige miljøet, hvor link til siden ble spredd på åpne og lukkede grupper på Facebook.
Barnemorderen fra Utøya sitter i sitt fengsel, og der skal han bli. Som person er han ubetydelig, og vi nevner ikke hans navn hvis det kan unngås. Hans handlinger kan vi imidlertid ikke glemme, og ei heller kan vi tillate oss å nevne at de holdningene han står for lever blant andre. Det er nettsiden «Islammord» et eksempel på. Plakatene som ble klistret opp i fjor sommer, hvor politiet aldri fant ut hvem som sto bak oppfordret oss til å lytte til terroristens budskap. Det er ingen tvil om at det finnes mennesker der ute som lytter.
De siste ukene har man kaptes om å komme med muslimfiendtlige uttalelser. Debatten om Ulf Leirstein har gitt andre vann på mølla og de hatefulle uttalelsene har blitt stadig mer ekstreme, før det nå altså topper seg med oppfordringer til drap.
Når Ubaydullah Hussain lar paddene hoppe ut av munnen får han gjøre det i et førti minutters filminnslag på VG, uten at det stilles kritiske spørsmål. Når jihadistgalninger truer Norge eller norske politikere blir det stor oppstandelse, landets muslimer avkreves avstandstaken og saken får stor oppmerksomhet i mediene.
For den vanlige muslim begynner dette å bli slitsomt. Mange føler at det ikke er måte på hvor mange ganger de skal måtte ta avstand fra ting de allerede har tatt avstand fra og som de føler ikke er deres ansvar, ikke er deres islam, og selv om de tar avstand kommer allikevel noen på kronikkplass i storavisene og mistenkeliggjør stempler, trekker deres engasjement i tvil, antyder at de egentlig er ekstremister – som det ble gjort med Faten Mahdi Al-Hussaini etter hennes tale foran Stortinget tidligere denne måneden.
Nå har vi altså sett en nettside som oppfordrer til å drepe muslimer, til å drepe medlemmer av Arbeiderpartiet som allerede har sett så mange av sine unge bli myrdet. Selv for oss i Vepsen er det sjelden kost å se direkte oppfordringer til drap, oppfordringer som rammes av bestemmelsene om folkemord.
En sånn sak burde ført til store overskrifter, mediene burde brukt ressurser på å finne ut hvem det er som truer politikere og minoriteter på livet. I stedet blir det helt stille, saken vies ikke oppmerksomhet.
Det er mange grunner til å finne ut hvem som står bak. Den mest åpenbare er at vi ikke kan leve med drapstrusler mot verken muslimer eller politikere. Man kan sikkert avfeie det hele med at den som står bak fremstår som lite seriøs, men det var ikke seriøsiteten i tankene til terroristen som drepte, det var hatet som lå bak.
Den andre grunnen er signaleffekten av å avfeie en sånn sak som uviktig. Hvilket budskap sender man til unge muslimer når drapsoppfordringer mot dem ikke omtales? Vi har en generasjon med unge, muslimske nordmenn, innvandrere eller barn av innvandrere, hvor det sprer seg en følelse av oppgitthet over at ingenting de sier er godt nok og hvor vi nå altså ser at mediene forbigår drapsoppfordringer i stillhet.
På hjørnet står skjeggete ekstremister og hvisker dem i øret at ingenting nytter, du blir aldri norsk nok for Norge, og hos noen går hatpratet hjem.
Ytringsansvar er et begrep som har blitt brukt, og vi har alle et ansvar for hva vi sier og skriver, ikke minst har mediene et ansvar for at like fenomener behandles likt og for å gjøre sitt beste for å eksponere dem som oppfordrer til drap, ikke ved å gi dem tre kvarter i rampelyset, men ved å sette et søkelys på hva de driver med.