Sur oktoberkveld, 900 kurdere, knapt noen andre, demonstrerer i Oslo. Fakler, trommer og vaiende faner, slagropene gjaller.
Selv går jeg her i min lange, sorte frakk, føler at fargen er passende, kjenner meg trist. Jeg går og tenker på den spanske republikkens siste dager, på hvordan de siste heltene falt for francistenes kuler, på hvordan barna til republikanerne ble adoptert bort til fascistene, hvordan republikkens forsvarere ble slettet fra folkeregisteret, på hvordan nesten førti års mørke senket seg over Spania.
Rojava, hvor mange i Norge har i det hele tatt hørt om Rojava? Tre nordlige provinser i Syria som løsrev seg fra Assads terrorregime og dannet en demokratisk front mot mørkemenn fra ISIL og Jabnat al Nusra? Rojava hvor man på tvers av etnisitet, språk og religioner har gjennomført en demokratisk omveltning, hvor likestilling og demokratibygging er et forbilde for hele regionen.
Den spanske republikken gikk under i en storm av blod og ild, sviktet av verden, sviktet av de demokratiske landenes ikke-intervensjonspolitikk og våpenembargo. I Kobane kjemper nå kurderne med ryggen mot veggen og den bombingen amerikanerne presterer er mildt sagt halvhjertet.
I Oslo mobiliserer Kurdisk Ungdom Mot Rasisme og Ekstremisme til demonstrasjon for Kobane, eller Ayn al Arab, som denne syriske grensebyen heter på arabisk. De demonstrerer mot ISIL, organisasjonen hvis løsbikkje i Norge, Profetens Ummah, skaper moralsk panikk og drakoniske lovforslag. Så ille er de at norske politikere kommer med det ene ville forslaget etter det andre og pengene sitter løst til alle som vil bekjempe ekstremisme. På Grønland Torg står 900 kurdere og ser ikke en eneste politiker med unntak av Rødts Erling Folkvord. Hvor er vår tapre justisminister som vil inndra statsborgerskap og gudene vet hva? Vår utenriksminister? Vår forsvarsminister? NATOs generalsekretær er endog nordmann, men ingen av dem viser seg, ingen av stortingspolitikerne står der.
En tidligere elev forteller stolt at dette er første gang folk fra alle de fire delene av Kurdistan samler seg. Flaggene blafrer i takt med faklene i vinden, det slås på tromme og slagordene gjaller. Men hvem i Norge har hørt om Rojava, et sted langt vekk, ett sted hvor man ikke diskriminerer på religion eller bakgrunn og hvor kvinner slåss side om side med menn?
Kobani, eller Ayn al Arab, som den kurdiske byen heter på arabisk, ligger ikke vanskelig til. Terrenget er relativt oversiktig, ikke mange veier fører dit. For den som har luftherredømme er det ganske enkelt å bryte omringningen av byen. Enda enklere er det siden NATO-landet Tyrkia ligger noen få hundre meter derifra. Over grensen har tyrkerne oppmarsjert sine tanks, men de griper ikke inn. De forholder seg passivt, lar kurderne slåss med ryggen mot veggen. For de tyrkiske generaler eller for Erdogan og hans korrupte venner er uavhengige kurdere en større trussel. Erdogan, som er knyttet til det Muslimske Brorskap vil heller at NATO skal bombe Assad, slik kan det kanskje banes vei for hans venner i Syria.
I mellomtiden gjør verdenssamfunnet som det gjorde med Spania, som med Rwanda, som på Balkan. De fleste som lever i dag husker Srebrenica, husker FNs svik, husker de tusenvis av myrdede bosniere.
I dag gjør vi det igjen, i dag lar vi tapre kurdere dø i kamp mot en fiende som også er vår fiende, samtidig som vi krangler om hvordan vi skal håndtere ISILs båndhunder i Norge. Det er et svik og det er en skam.