For den maktesløse gir våpen og herredømme over liv og død mening i tilværelsen.
Svartkledd marsjerer de sine oransjekledde fanger på gledd, pistol i hånd. Snart skal ofrene segne om til skuddsalver, bli til ingenting, til støv. Våpnene og maktbrynden har seiret.
Budskapet jihadistene sender til mennesker over hele verden er ikke til å misforstå: Selv om du ikke fikser livet, selv om du har en dårlig jobb, selv om du føler at alle ser ned på deg, kom til os, her får du makt, her får du betydning, her får du kontroll.
Regien er stram, som i et dansenummer. Heltene er sortkledd, ofrene i oransje, som en besk parodi på fangene på Guantanamo. Vi hevner ydmykelsen, vi kan ikke stanses, Gud er med oss. I bakgrunnen høres messende sang, uten instrumenter så klart. Elementene i propagandaen hentes fra populære filmer, fra hip-hopkoreografi, fra dataspill. Det er besnærende, det er dyktig laget, det bæres frem av et profesjonelt propagandaapparat, like avansert som det Joseph Göbbels bygget opp under det tredje riket. Fiendene er de samme, jødene, de dekadente, de som ikke er som oss.
Som for å hjelpe Jihadistene med å styrke motløshet og utenforskap kommer rabiate mennesker som i sitt hat mot muslimer har sluppet fullstendig tak i virkeligheten med akkurat de hatreaksjonene morderne håper på. «Norge og Europa er erklært krig. Ikke fortell meg noe annet enn at de vet nettopp det. Men enn så lenge våger de å fortsette den hyklerske, kapitulerende teateroppsetningen på bekostning av folkets trygghet og folkets fremtid: Islam skal ikke bare frikjennes. Våre ledere stiller seg skulder ved skulder med islamofobi-industrien, ledet an av despotiske islamske regimer, sekundert av VG, NRK, Aftenposten, Dagbladet, organiserte antirasister og feminister, og hele den partipolitiske skalaen.», skriver en fullblods ekstremist på kronikkplass i en av våre storaviser. Hun selv har rett, mens alle andre, fra Fremskrittspartiet og ut til ytterste venstre, media, organisasjonsliv – absolutt alle tar feil. I likhet med jihadistene besitter hun den eneste sannhet. Fienden er kompromisset, toleransen og troen på en opplyst samtale.
«Det er ikke håp for deg som muslim i dette samfunnet, du er ikke en av oss, du hører ikke hjemme, du er fienden», slik nører islamhaterne opp under propagandaen til dem som myrder barn og voksne i Syria, Irak, Nigeria og Libya.
Islamhaterne og jihadistene danser videre i en dødelig dans hvor likene av de uskyldige virvles rundt. I propagandafilmene får man bare se en virkelighet hvor ingen problemer eksisterer, hvor man holder geværet, kniven, skytevåpenet.
Det var nå vi hadde trengt kloke journalister, mennesker som forsto at medias oppgave er å være kritiske, ikke å være mikrofonstativer. Dessverre later de til å ha abdisert. Som illustrasjon til artikler om ISILs myrderier bruker man ISILs egne propagandabilder. I et forsøk på etisk fikenblad gjør de oppmerksom på at bildene ikke viser selve drapshandlingen. Nei, det var jo snilt av dere. Problemet er at en bevegelse som i grusomhet best kan sammenlignes med einsatzgruppene i nazistenes drapsapparat lager blodig propaganda, den slags bør man ikke bringe videre. Flesteparten av de medvirkende er der mildt sagt mot sin vilje og har ikke bedt om å få sine siste øyeblikk spredd over hele verden, verken av sine bødler eller av våre storaviser.
I en verden hvor blodet renner trenger vi alle å ta et skritt tilbake, overhøre de som spyr ut sitt hat, droppe henrettelsesbildene og starte den litt møysommelige samtalen om hvor vi skal gå nå. Her kan våre medier faktisk bidra, med en litt mer kritisk bruk av dramatiske virkemidler
I mellomtiden, langt borte fra tapre kurdere som slåss med dårlig utrustning mot ISIL, kan vi glede oss over unge muslimer som slår ring om synagogen. De er et lyspunkt i en mørk tid.