det er prisen pr innbygger i Norge for å ta imot 8 000 syriske flyktninger. Allikevel males Fanden og sivilisasjonens undergang på veggen med bred penn.
Av Tor Bach Alle foto: Christian Rølla
Sommerens flyktningedebatt har vært en lite verdig forestilling. La dem drukne, skrikes det i kommentarfelt og facebookgrupper. Vår finansminister oppfordrer sine folk i kommunene til å boikotte et stortingsvedtak og hennes mer høyrøstede partifeller bærer seg som om det er de selv, ikke mennesker som kaver for livet i Middelhavet, som er ofrene i denne saken.
Verden ser en flyktningekrise. Den rammer Libanon, Jordan, Syria og Tyrkia. Disse landene har opplevd en veritabel flom av flyktninger fra krigene i Irak og Syria. I Europa er det ikke noen flom. Det er ikke et innrykk av flyktninger som skaper noen krise. Kun en liten andel av flyktningene fra Midtøsten har kommet hit. Krisen i Europa handler om at man ikke har et samlet apparat for å ta imot flyktninger på en ordentlig måte og om vår egen moralske krise.
Det er en moralsk krise når mennesker melder seg ut av redningsselskapet fordi de vil redde folk i havsnød. Det er en moralsk krise når det skrikes om å la medmennesker drukne eller møte nødstedte med maskingeværild. Dekadensen hos enkelte blir tydelig når det klages over at lik forurenser badestrendene i Syden hvor nordmenn bader.
Det er en deprimerende forestilling å delta i nettdebatter hvor hatet flommer og det kappes om å si de mest hårreisende og fornedrende ting om andre mennesker. Mange velger å gi opp, innser at man kommer ingen vei, at argumenter og fakta ikke hjelper.
Men noe er i ferd med å skje. De hatske røstene, de sinte ordene, kanskje har de vært for hatske, for høylydte. Folk flest vet nemlig godt at man ikke skal la sine medmennesker drukne eller skyte på dem med maskingeværer, de vet at man ikke skal kaste håndgranater mot folk som kneler i bønn.
På Island har 11 000 mennesker sagt seg villig til å huse flyktninger, betydelig mer enn de 50 flyktningene landets regjering har sagt seg villige til å ta imot. I Sverige har Tillsammansskapet lenge påpekt at samhold er vårt eneste alternativ, drevet leksehjelp for flyktninger, samlet inn klær for nyankomne og arrangert aktiviteter for enslige, mindreårige asylsøkere. Denne bevegelsen har spredd seg til stadig nye byer og tettsteder i Sverige og peker mot en ny antirasisme, hvor det ikke er store ord, men enkel nestekjærlighet som gjelder.
Norge har også fått en etterlengtet motreaksjon mot hatet. For en gangs skyld ser vi at sosiale medier ikke er overlatt til trollene. Facebookgruppen Refugees Welcome to Norway mangler i skrivende stund 360 medlemmer på 40 000 medlemmer, nesten 6 000 er kommet til bare det siste døgnet. Her diskuteres ikke innvandringspolitiske dommedagsscenarioer. Folk diskuterer ganske enkelt hvordan de kan hjelpe. Kleskjeder donerer undertøy, det samles inn brukte klær, barneleker og alt mulig annet som nyankomne mennesker har behov for. Blomsterbutikker fungerer som innsamlingssentraler og flere asylmottak varsler om fulle lagre av bekledning og utstyr. 21 oslorestauranter har gått sammen om å stille opp med mat foran mottaket til Politiets Utlendingsenhet og forslagene strømmer inn fra gode mennesker til ting man kan gjøre for flyktningene.
«Godhetsposører!», freses det i internettets arktiske utkantstrøk. Blant enkelte er nemlig godhet og hjertevarme blitt skjellsord, noe man bare viser for å fremstå som bedre enn det man er. «Hjelpe dem der de er», messes det fra dem som ikke er villig til å betale prisen for hva det koster, og som ikke skjeler til at «der de er» er overfylte leire i land som allerede har tatt imot hundretusener av flyktninger.
I mellomtiden står mennesker på Tøyen og deler ut mat og varme sokker, ikke bare gjør de det. De viser også våre nye innbyggere at de har kommet til et land der vi klarer å ta vare på hverandre, stille opp for hverandre og leve sammen. Det er faktisk gjennom hjertevarme og samhold vi peker ut veien til en fremtid i det landet vi skal leve i. De som vil gjemme seg på nett og sutre om godhetsposører får heller gjøre det. I sjøfartsnasjonen Norge har vi tradisjon for å redde folk i havsnød, i dugnadsnasjonen Norge har vi tradisjon for å stille opp for vanskeligstilte. Dette er verdier som er dypt rotfestet i vår kultur, en kultur som er alt for robust til at noen nettroll og skrikhalser skal kunne ødelegge den. Det er dem som vræler om å la andre dø som utgjør det virkelige fremmedkulturelle elementet i denne saken.
Christian Rølla er ansvarlig for alle foto i denne artikkelen. Han reiste i sommer på eget initiativ sammen med hjelpeorganisasjonen Røde Sol til Kurdistan for å dokumentere forholdene i flyktningeleirene der. Alle bildene i denne artikkelen viser mennesker i flyktningeleire i den irakiske delen av Kurdistan. Vi takker for lov til å bruke utvalgte bilder.