Store deler av verden er skrekkslagne etter terroren i Beirut og Paris. Det er det terroristene vil at vi skal være. Mange rundt om i verden roper på hevn, på den totale ødeleggelsen av DAESH. Det er det terroristene vil vi skal gjøre. Enkelte hever stemmen i hat mot muslimer, roper om å stenge grensene, og gjør akkurat det terroristene håper på.
Når noen begår ondskapsfulle handlinger, som det jo er å drepe mennesker i hundrevis, er det lett å mene at motivet for handlingen er ren ondskap og nihilisme. De er våre fiender, og de hater oss. Svaret, når man står overfor den rendyrkede ondskap er selvfølgelig å utrydde den fra jordens overflate. En norsk statssekretær tar til orde for å utslette alle sammen, et dansk parti argumenterer for å bombe kvinner og barn, alt i godhetens tjeneste, i et rensende korstog mot ondskapen i verden.
Verdensbildet av jihadister mot korsfarere deles av DAESH. Fra sitt Utopia med hovedstad i Raqqa drømmer de om en rensende og voldelig jihad, en krig som skal feie vekk de vantro og skape tusenårsriket. De handler ikke ut fra ondskap og nihilisme, men ut fra en overbevisning om at de skal skape himlenes rike på jorden. Pussig nok oppsto DAESH under navnet Jama’at al-Tawhid wal-Jihad i 1999, ett år før tusenårsskiftet. De har en rekke fellestrekk med de millenaristiske bevegelser som oppsto før forrige tusenårsskifte. De drømmer om en verden hvor alt som oppfattes som ondskap er renset vekk. Sånn sett har de mye til felles med nazistene og deres tusenårsrike, eller med kommunismen.
Felles for alle utopier er at de må ha en fiende, en Antikrist, en bolsjevikjøde eller en klasse av kulakker å bekjempe. Det perfekte samfunn kan simpelthen ikke eksistere uten en negasjon. Hvilken belønning er det å havne i Paradis hvis ikke synderne havner i Jehennem eller Helvete?
Og fiendene, de fremstår som perler på en snor. Vi skulle aldri ha tillatt moskeer i Norge, hyler en islamfiendtlig aktivist. En sentral politiker i et regjeringsparti vil internere mennesker uten lov og dom. Sentrale frihetsverdier i vårt samfunn settes under angrep. Religionsfrihet og rettssikkerhet må vike.
Terroristenes strategi virker. Jo flere som vil gjøre vårt demokrati mindre demokratisk, jo flere som vil innskrenke sentrale friheter, undergrave rettssikkerheten eller innføre drakoniske lovbestemmelser, desto bedre er det i terroristenes øyne.
Frankrike har både Vest-Europas største og mest sekulære muslimske befolkning og Vest-Europas største og mest sekulære jødiske befolkning. Å så splid mellom minoritetsgrupper, puste til religiøst hat er terroristenes første mål. Et Libanon med allerede sterke spenninger mellom sunnier, sjiaer, drusere og kristne er et ideelt sted å plassere bomber. En libanesisk borgerkrig vil fjerne Hezballah fra den syriske arenaen og vil kunne drive sunnier i armene på DAESH.
Målet i Frankrike er åpenbart: Kan man drive den franske majoritetsbefolkningen inn i en panikk mot landets muslimer, gjerne på en sånn måte at man kan utpeke franske jøder som syndebukker, da har man lyktes. Målet er nemlig å tvinge muslimene til å vende seg til kalifatet for støtte.
DAESH er en revolusjonær, millenaristisk bevegelse. Deres mål er intet mindre enn et verdensomspennende kalifat, hvor alle muslimer er underlagt den selvoppnevnte kalif i Raqqa. De har bygget effektive statsbyggende- og bærene strukturer innenfor området de kontrollerer og de har finansene i orden. De har ranet en nasjonalbank og de tjener fett på illegal oljeeksport gjennom Tyrkia og vestover i Europa. De er alt annet enn en gjeng fillete ørkenkrigere og de arbeider etter en plan. De utgir glossy, fargesprakende propagandaskrifter som Dabiq, hvor man får presentert et gjennomarbeidet propagandabilde. Her får vi se martyrene, vi får møte dem som har sluttet seg til bevegelsen, vi får rapporter fra terroraksjoner og det presenteres bilder av de myrdede.
På motsatt side, men inni den samme boblen av konspirasjonstenkning og krigsretorikk finner vi det ekstreme høyre. De deler fullt ut jihadistenes verdensbilde, men definerer seg på den motsatte siden av den pågående sivilisasjonskrigen. De ser frem til at det smeller. La oss se hva en veteran fra nittitallets nazibevegelse i Norge skrev i februar i år:
«All terror er av det gode. Jo flere terroranslag og jo flere menneskeliv som går med, jo bedre er det.» Senere i innlegget heter det: «Skal vi få til en kursendring i norsk innvandringspolitikk er vi helt avhengige av at så mange terrorangrep som mulig vil bli begått av muslimske fundamentalister. Så slutt å syte og klage, og i stedet fryd dere over hvert et terroranslag og hvert et liv som går med i terroranslag på norsk jord.»
Utsagnet speiler strategien til DAESH. Der i gården fryder de seg over hvert overgrep begått mot muslimer. Det vet at det vil drive flere av de rastløse og utstøtte over i deres rekker. Det vil gi flere fotsoldater til fremtidige blodbad, det vil øke spenningene i de samfunnene man vil angripe.
Norske kontrajihadister og andre høyreekstremister og konspirasjonsgjøker sitter som sagt i samme tankemessige boble som jiahdistene. Der kunne de for så vidt ha sittet, pusset på sine imaginære rustninger og hvite kjepphester og vi kunne avfeid dem. Problemet oppstår når staten gir pengestøtte til mennesker som gjerne skulle ha forbudt moskeer. Problemet blir større når statssekretærer tar til orde for masseutryddelse av mennesker, eller når talsmenn for regjeringspartier vil internere mennesker uten lov og dom.
De som nå vil nedkalle den totale ødeleggelse over mordernes hoder fremstår som brikker i terroristenes propagandaspill, og den ødeleggelse de vil nedkalle kan like gjerne ramme oss selv.
Illustrasjoner til denne artikkelen er hentet fra DAESH magasin Dabiq.