Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus en gang. Ironisk var det nok, og bedre var det definitivt ikke under krigen, verken i Norge eller andre steder. Men nostalgien, den tar oss gjerne vekk fra nuet, vekk fra de vonde tidene vi lever i, selv om vi kanskje ikke har det så fælt.
Hopp 20 år tilbake i tid, da statsministeren het Jagland, altså til en tid hvor det var mer av de fleste anmeldte lovbrudd og samfunnet altså var langt mer utrygt enn i dag, til tross for færre innvandrere, færre asylsøkere og færre muslimer. Faktisk er antallet anmeldte lovbrudd siden 1996 sunket med 8,6 prosent, anmeldte lovbrudd pr 1000 innbyggere er sunket med 20,5 prosent. Norge har altså, med økende innbyggertall og økt innvandring, blitt tryggere.
Det er en god følelse, synes jeg, at landet mitt blir tryggere og bedre å bo i for alle. Vi har et velfungerende samfunn, med finmaskede sikkerhetsnett, hvor flere etater samarbeider om å ta tak i problemer som måtte oppstå. På nittitallet fikk politi og bydeler bukt med nazistiske miljøer i Oslo, nå ligger det jihadistiske miljøet på Østlandet på sotteseng. På det ille omtalte Furuset i den beryktede Groruddalen, av mange beskrevet som Helvetes forgård på jord, har kriminaliteten blitt drastisk redusert. De tiltakene samfunnet setter inn mot kriminaliteten virker altså. Det er ingen økende bølge av kriminalitet i Norge. Vi lever i ett av verdenshistoriens tryggeste og mest stabile samfunn.
Rent teoretisk skulle man tro at dette var noe man i Norge ville være stolte av, at våre myndigheter ville eksportere sine gode erfaringer til andre land og at alle ville være fornøyd. Så synes ikke å være tilfellet.
En statsstøttet blogger vil gjeninnføre inkvisisjonen, sensurere hellige skrifter, lage lister over gudshus som skal stenges og plassere soldater på grensen. Dette i et land som knapt har sett religiøst begrunnet terror siden kristendommens innførelse. Det er forrykt, og burde skrives på kontoen for forstyrrede ideer. Allikevel behandles vedkommende som en viktig samfunnsdebattant, beskyttes ikke mot seg selv i pressen og mottar millionbeløp fra staten for å fortsette virksomheten.
I enkelte småbyer patruljerer uniformerte høyreekstremister, mange av dem straffedømte, en del av dem tilknyttet voldelige nazimiljøer. De vil beskytte oss mot den økende kriminaliteten, den som altså minsker. En stortingsrepresentant for et regjeringsparti gir bøllegjengene honnør. Nå er riktignok ikke vigilantene flere enn at de i Tønsberg måtte tilkalle hjelp fra Drammen for å være mange nok til å posere i media – Kanskje det var derfor de skjulte ansiktene for fotografen?
Det er en betydelig diskrepans mellom det samfunnet vi faktisk lever i og den virkeligheten som beskrives av visse miljøer og hvilke tiltak de er villige til å sette i verk for å bekjempe den Fanden de selv maler på veggen.
I ett av verdens mest fredelige likestilte, demokratiske og velfungerende samfunn finnes det altså mennesker som mener vi har behov for marsjerende vigilanter i gatene, avskaffelse av religionsfriheten, innføring av inkvisisjon og soldater på grensen. Det vil gi oss et samfunn som blir langt fra fredelig, likestilt, demokratisk eller velfungerende. Tvert imot vil det gi oss et samfunn der hat og mistro råder.
Vi har en situasjon der representanter for et regjeringsparti gir honnør til vigilantegrupper, og hvor justisministeren ikke makter annet enn et bleksottig «Jeg har vanskelig for å se at Odins soldater har noen rolle i denne sammenhengen». Dette først etter at hans sjef, statsministeren, ettertrykkelig har satt skapet på plass.
Kriminalitetsbildet i Norge er godt dokumentert. Dette inkluderer den promillen eller så av sakene hvor asylsøkere har vært involvert som gjerningspersoner.
Men det er klart, det er jobb og penger å hente på å spre frykt. Vi har nevnt en statsstøttet blogg, hvor man kan være ansatt på heltid for å vræle om soldater på grensene. Ett sted på Østlandet står en kjent høyreekstremist, med tette bånd til svenske nazister, og trykker hettegenserne til Odins ustø soldater, når han ikke er opptatt av å trykke flyers mot flyktninger. En viss fortjeneste har han nok, siden genserne selges for 470 kroner, uten at vi vet helt hvilke mellomledd som skal ha sitt underveis. Noe er nok det også, skjønt fortjenesten er neppe enorm. Tusenvis av soldater er det neppe. Soldiers of Odin hadde, sist jeg gadd å sjekke oversikten, kontakt med folk på 31 steder i Norge, uten at det sier mer enn at de kjenner en person der. De færreste steder utgjør denne grupperingen mer enn to mann og en hund, og da de skulle posere for pressen i Tønsberg måtte de altså innkalle ekstra folk fra Drammen for å fylle en kameralinse.
Allikevel parkeres den kritiske journalistikken når hettegenserkledde menn skryter hemningsløst av å ha grupperinger i hver krik og krok av landet. Det at du kjenner noen i Mandal, Kristiansand og Tromsø betyr ikke at du styrer en stor organisasjon. Den kritiske journalistikken parkeres når folk uimotsagt kan snakke om voksende kriminalitet. Nei, den gjør altså ikke det, og den dyktige journalist ville trolig ha kommet på å be om nærmere tallfestelse av en påstand som fremstår som eventyrlig, sammenlignet med politiets tall.
Det er nesten så man savner det gode og trygge Norge, hvor Jagland var statsminister og kriminaliteten høyere. Da slapp vi i det minste borgervern og krav om soldater på grensene.