Troll blir brunere i sola

Å slippe trollene ut i solen kan gjøre dem brunere.

Å slippe trollene ut i solen kan gjøre dem brunere.

Fritt Ords stipendtildeling til Fjordman har fått mye kritikk. Man er redd for at folk kan kan la seg inspirere og friste av hans retorikk, og at boka vil bidra til å spre ekstremistisk tankegods.

Av Øystein Blixhavn, redaktør i Vepsen.no

På den andre siden er ytringsfrihet og tilsvarsrett blir brukt som et argument for tildelingen, og blant annet Hadia Tajik mener boklanseringen er en god anledning for å kunne imøtegå ekstreme holdninger med diskusjon og retorikk; å slippe trollene ut i sola.

Denne holdningen kom i kjølvannet av 22. juli, og er en dårlig underbygget idé som kan gi skumle konsekvenser. Det Fritt Ord ikke ser ut til å forstå, er at de med sin tildeling er med på å legitimere Fjordman og hans meninger, også de som ikke står skrevet i boka.

Hvis du presenteres med debattseksjonen i en norsk riksavis og et tilfeldig politisk internettforum, og blir spurt om hvilke tekster du helst ville lese, ville du sannsynligvis valgt avisen. Dette er naturlig nok fordi du forventer en viss kvalitet i avisenes debattseksjon, og kan stole på at du ikke blir grovt feilinformert. Denne forventningen er basert på avisens renommé. Man stoler på at avisens debattredaksjon kan stå inne for – ikke det politiske innholdet, men tekstens kvalitet.

Dette er det svært viktig at debattredaktører og organisasjoner som Fritt Ord er klar over. Ved å publisere et debattinnlegg (eller en bok), anerkjenner man samtidig at innlegget er relativt godt skrevet; at teksten ikke er overfylt med logiske feilslutninger og at den ikke baserer seg på absurde vrangforestillinger. I tillegg er man med på å gi en legitimitet til forfatteren, som gjør at folk er mer troendes til å godta andre deler av hans tankeunivers.

Ved å ikke ha dette i bakhodet, er det lett for at disse ekstremistiske holdningene normaliseres. Dersom konseptet om Eurabia blir et anerkjent debattobjekt, er det med en gang lettere å la seg forføre av retoriske triks og argumenter av lav kvalitet. Og i og med at en debatt alltid har to sider, er det med ett plutselig intellektuelt godkjent å tro på Eurabia som konsept.

Mennesket generaliserer. Vi stigmatiserer og setter i båser. Det er slik vi klarer å håndtere den voldsomme mengden informasjon vi hele tiden blir bedt om å ta stilling til. Dette er aktuelt fordi: det krever mye energi og innsats å ha et reflektert forhold til sosialpolitiske spørsmål, og jo mindre interessert man er, jo mer vil ens holdninger og meninger være basert på populistiske argumenter som appellerer til den iboende fremmedfrykten alle til en viss grad innehar.

Debattredaktørene har altså et stort ansvar for å sikre kvaliteten på det offentlige ordskiftet. Deres jobb er å være portvakt, slik at det som slipper i gjennom gir en viss mening. Vi skal kunne stole på at det vi leser har et grunnleggende grep om virkeligheten. Dette gjelder selvsagt for innlegg i alle politiske fløyer.

Det er ikke snakk om å sensurere meninger det “ikke er lov å ha”, men å sørge for at de innleggene som kommer igjennom tjener til å drive debatten videre uten å spinne avgårde på stråmenn eller vrangforestillinger.

(Teksten er publisert som innlegg i Klassekampens papirutgave 05.08.2013)