En varslet katastrofe

Max Hermansen blåste til strid, men få fulgte kampluren.

Max Hermansen blåste til strid, men få fulgte kampluren.

Fiaskoprosjektet PEGIDA var en varslet katastrofe. Det bar alle tegn på den inkompetanse som har preget norske høyreekstremister i mange år. Indre splid og intriger drepte organisasjonen før den var lansert.

Av Tor Bach

Da Max Hermansen stilte seg i spissen for den første PEGIDA-marsjen i Norge, var det mange som var bekymret. Ville vi nå få en stor, muslimfiendtlig bevegelse i Norge, opptøyer i gatene og høyreekstremister med vind i seilene? Vepsen har nå fulgt PEGIDAS nedtur siden starten. Allerede under den første demonstrasjonen forutså vi at dette var en ny katastrofe.

Hermansen var velutdannet, med en master i historie og offisersbakgrunn. PEGIDA var tilsynelatende en politisk suksess i Tyskland, og dette kunne dermed bli det store gjennombruddet.

I Vepsen var vi aldri nevneverdig bekymret. Norge er ikke Tyskland, ikke det gamle Øst-Tyskland og aldeles ikke Dresden, en by hvor de færreste kjenner en muslim. PEGIDA var, som så ofte er tilfelle med fremmedfiendtlige bevegelser, en muslimfiendtlig organisasjon i et område uten muslimer. Skepsisen til «fremmede» blir som kjent mindre jo mer folk omgås, og det flerkulturelle Oslo har helt andre samfunnsforhold enn Dresden.

Allerede før den første PEGIDA-demonstrasjonen var det klart at Hermansen hadde omgitt seg med de vanlige aktivistene i det muslimfiendtlige miljøet, mennesker som allerede hadde vært gjennom mer enn sin rettmessige andel av organisasjonsintriger og splittelser. Han kom med andre ord ikke til dekket bord men til et familieselskap hvor bordet var veltet, dekketøyet knust og hvor det var mange fler enn en full onkel. I kretsene rundt NDL, SIAN og diverse fraksjoner av disse trodde man at navnet PEGIDA skulle åpne en magisk dør, på samme måte som man for noen år siden trodde at Norwegian Defence League skulle gjøre det. Troen på fancy, utenlandske navn var stor.

Ronny Altes konkurrerende prosjekt bidro sterkt til de indre motsetningene.

Ronny Altes konkurrerende prosjekt bidro sterkt til de indre motsetningene.

Imidlertid så vi allerede før den første demonstrasjonen at PEGIDA var splittet i to. På den ene siden sto Max Hermansen, bokstavelig talt omringet av styret i SIAN, på den andre siden Ronny Alte og hans allierte gjennom mange tidligere intriger i det muslimfiendtlige miljøet.

Det lå med andre ord an til en dundrende fiasko.

190 mennesker møtte opp til PEGIDAs første demonstrasjon, ny rekord for høyreekstreme demonstrasjoner i Norge etter annen verdenskrig. Samtidig bar de fremmøtte bud om at dette ikke var en ny massebevegelse, men snarere islam- og fremmedfiendtlige aktivister fra mange miljøer som håpet at denne gangen, da skulle det store skje, her skulle gjennombruddet komme. Noen svært ivrige israelvenner, noen avdankede nazister fra 90-tallet, noen litt rufsete småkriminelle, en tidligere stortingsmann fra Høyre sammen med den vanlige flokken fra talløse forsøk på å danne en front mot muslimer. Det var lite som tydet på at de hadde spesielt mye til felles. Da hjalp det lite at Max Hermansen stilte opp med signalhorn og blåste en litt halvsur fanfare. Rundt Hermansen klumpet ledelsen i SIAN seg, og det var åpenbart at her ville man ha en del av kaka.

For sikkerhets skyld klarte en av deltakerne å skjelle ut TV2s reporter og kalle ham muslimjævel. Klippet fra den unge mannens utbrudd hadde 600 000 visninger på et par dager, og ga det norske folk en klar oppfatning av hva slags krefter som var ute og marsjerte.

Neste uke var oppmøtet halvert, og slik fortsatte det til skaren rundt Hermansen var nede i 25 personer. Hermansen hadde erklært at han hadde meldt seg inn i SIAN, og aktivister i SIAN involverte seg i det arrangementsmessige, noe som førte til rot og kaos med søknader, slik at det plutselig ikke ble noen demonstrasjon. Diskret valgte man å redusere demonstrasjonshyppigheten til en gang i måneden. Om dette var noe sjakktrekk kan diskuteres. Siste demonstrasjon i Oslo samlet 18 personer og marsjen rundt på Fridtjof Nansens Plass styrket ikke påstanden om at de fremmøtte var folket.

I mellomtiden hadde Ronny Alte forsøkt å bygge opp in konkurrerende organisasjon, PEGIDA Norway, i motsetning til Hermansens PEGIDA Norge. Alte vant krigen om den tyske moderorganisasjonens gunst, og Hermansens PEGIDA ble stemplet som en falsk gruppe.

Heller ikke dette forsøket på å starte en massebevegelse falt særlig heldig ut fra Altes side. 17 mennesker møtte opp til den første marsjen i Tønsberg. Neste gang var de ti.

I Kristiansand har heller ikke oppmøtet vært på topp, selv om det har vært mobilisert i SIAN-miljøet med omland. På det meste var et trettitalls mennesker møtt opp for å høre Hermansen snakke om den muslimske elefanten i rommet.

I Fredrikstad hadde PEGIDA Norways demonstrasjon to deltakere. Lederen trakk seg etter demonstrasjonen og utnevnte den andre deltakeren til ny leder. Denne mannen kontaktet advokat og sendte ut en melding om at han definitivt ikke var leder. Det er en sjeldenhet i norsk organisasjonsliv at begge medlemmene splitter ut av en organisasjon.

På Hamar var det også tillyst demonstrasjon. En person meldte seg på på facebook, og det var litt uklart om denne personen faktisk var på oppmøtestedet eller ikke.

Siste by ut med PEGIDA-demonstrasjon var Stjørdal. Max Hermansen talte til ti meningsfeller mens 200 mennesker demonstrerte mot dem på den andre siden av torget.

Kun 18 personer deltok på PEGIDAs siste demonstrasjon i Oslo.

Kun 18 personer deltok på PEGIDAs siste demonstrasjon i Oslo.

I Dresden bor det knapt noen muslimer. De færreste som bor i byen har noen gang snakket med en muslim. Samtidig, som i mange andre byer i det tidligere DDR er det mange som føler seg sviktet av myndighetene, sviktet av EU og selv om Tyskland på ingen måte kan sies å være i krise er det likevel en krise mellom enkelte sjikt i befolkningen og myndighetene. For en god del av disse blir islam og muslimer et symbol på alt det de frykter. Til tross for dette har altså den største demonstrasjonen i Dresden vært en demonstrasjon mot PEGIDA. I stort sett alle tyske byer hvor knoppskytinger av PEGIDA har dukket opp, har motdemonstrantene vært langt flere. PEGIDA er ikke folket i Tyskland heller.

I Norge sitter høyreekstremistene og har en forestilling om at det som fungerer under et fint navn i utlandet, det vil garantert bli en suksess i Norge også. Slik var det da man lanserte totalfiaskoen Norwegian Defence League. Oppslutningen uteble og man så noen farseaktige lederbytter som ikke engang Monty Python kunne ha tenkt ut.

Uten at noen ble klok av skade forsøkte man altså å importere en begrenset, øst-tysk suksess til Norge. Det var ikke vanskelig å forutse at det hele ville ende med fiasko. Det har det gjort.