Kommentar:
Tvedt med klovnekampanje for media

Tore Wilhelm Tvedt, og hans bisarre sekt, Vigrid, har i den senere tid gjort sitt ytterste for å komme i medias rampelys. Tvedts strategi er å fjerne oppmerksomheten fra det søkelyset som er satt på nazimiljøets voldsbruk, for å trekke oppmerksomhet til sin egen sekt i stedet.

Tvedts siste klovnestrek er at han har sendt en anmeldelse til riksadvokaten, etter at politiet ransaket hans hjem i mars i år. Tvedt mener at å jakte på rasistisk materiale er i strid med grunnlovens § 102. Tvedt mener av en eller annen grunn ikke at beslagleggelsen av hans ulovlig erhvervede skytevåpen er en krenkelse – i allefall lar han være å nevne saken i det brevet han har lagt ut på sine nettsider.

For å være helt sikker på oppmerksomhet i pressen krever Tvedt en erstatning på seks millioner kroner. Pengene skal i følge ham selv gå i et fond til bekjempelse av omskjæring av gutter og til å bekjempe "rasehets mot den nordiske kvinne" – det siste har Tvedt tidligere definert som spredning av blondinevitser. Fondene skal bestyres av Vigrid, hvor Tvedt selv er den ubestridte fører.

Sist gang Tvedt gjorde et tilsvarende stunt, gikk dessverre pressen fem på, og ga sektlederen all den oppmerksomhet han kunne ønske seg.

Utnytter drapssak
Langt mer alvorlig er det at Tore W. Tvedt kynisk utnytter et tragisk dødsfall som fant sted i Kristiansand i Januar 1999. En ung mann falt utfor en skrent og døde. Politiet har for lengst konkludert med at dødsfallet skyldtes en ulykke, og at ingenting kriminelt har skjedd. I følge Tvedt døde imidlertid den unge mannen som et resultat av lokale "rasekamper".

Uten hensyn til offerets familie kjører Tvedt på med å koke sine konspirasjonsteorier. Slik forsøker han å fremstille seg overfor ubefestet ungdom som den som vet hvordan tingene virkelig henger sammen. Dessverre er det en del som tror på ham.

At Tvedt velger å kjøre frem denne saken nå, og i tillegg sammenligne den med Holmliadrapet og Beheim Karlsen-saken, vitner om en utrolig kynisme. Det er snakk om ren og skjær utnyttelse av tragiske dødsfall i et politisk spill. Mannen som selv er dømt for vold mot en fjortenårig jentunge forsøker å fremstå som veileder for ungdommen.

Parallelt med kynisk utnytting av drap og ulykker ser vi altså at han legger ut materiale som deler av pressen kommer til å kaste seg over. Tvedt, som iherdig har indoktrinert unge mennesker i nazistisk ideologi, forsøker å løpe fra sitt moralske ansvar for at de samme ungdommene setter Tvedts lære ut i livet.

Det er redaksjonens håp at pressen denne gang gir klovnestrekene hans den skjebne de fortjener: Øredøvende taushet, og at de i stedet setter søkelys på de deler av virksomheten som Tvedt ikke ønsker oppmerksomhet rundt.