Å forby eller ikke forby

Den norske rasismedebatten har tatt et skritt framover. Vi diskuterer ikke lenger om rasistisk vold og trakassering eksisterer, men hva som kan gjøres. Utvalget som la fram forslag til handlinger mot rasistiske og nazistisk virksomhet er ett eksempel. Erkjennelse av et problems eksistens er en forutsetning for en handlingsrettet diskusjon. Men vil erkjennelsen, som har økt i styrke etter Holmlia-drapet, føre til en mer saklig debatt og raskere igangsettelse av tiltak?

Med unntak av EU-debattene er det få andre samfunnsdebatter som i samme grad vekker følelser og engasjement som innvandringsdebatten. Det blir likevel hevdet at det har vært lokk på innvandringsdebatten i Norge; at man ikke har kunnet si noe negativt om innvandrere i frykt for å bli stemplet som rasist. Det er en påfallende mangel på konkrete eksempler fra de som hevder dette syn. Jeg har vært tilknyttet Antirasistisk Senter i snart 15 år, og ved å vandre langs våre mange hyllemetere med avisutklipp finner jeg slike påstander vanskelige å forholde meg til. En faktabasert gjennomgang av norsk innvandringsdebatt viser tvertimot at dette har vært en av de mest omfattende og innbitte debatter i norsk samfunnsliv. Grensene har tvertimot konstant blitt flyttet for hva som er akseptabelt å si. Under valgkampene de siste årene har jeg møtt utenlandske journalister som sjokkeres over norske politikere og over mangelen på reaksjoner fra samfunnet. Det fremføres i dag synspunkter fra Stortingets talerstol som for 15 år siden var forbeholdt ekstreme rasistiske grupper. Det famøse Hedstrøm-dokumentet, forslaget om å innføre et såkalt «innvandrerregnskap» er bare ett av mange eksempler.

Det var følgelig ikke til å undres over at Kjuus gikk så langt som han gjorde i sitt program. Han var nærmest tvunget til å gå så langt for å kunne ha et selvstendig innvandrerfiendtlig partiprogram. Men der satte Høyesterett foten ned, til manges glede og noens fortvilelse.

Trollet med solbriller
Innvandringsdebatten har mange meta-debatter, hvorav ytringsfrihetsdebatten er en av de heteste. En sentral problemstilling er i hvilken grad lovverket skal benyttes for å innskrenke ytringsfriheten. Debatten var sentral i det utvalgsarbeid som nylig er avsluttet, og det er en vanskelig og viktig debatt som, hvis den skal bli fruktbar, fordrer et saklig grunnlag. Ingen ønsker eller tror at man kan forby (og dermed bli kvitt) en ideologi eller en mening ved et forbud. Ingen tror at rasismen kan forbys bort. Lovverket er bare ett av mange virkemidler, men det er så viktig fordi det reflekterer samfunnets vilje og evne til å beskytte landets borgere mot å bli hetset og trakassert. Et effektivt vern mot rasistisk hets er ment å ta den toppen av isfjellet av ytringer som vipper over i ren hets. Det er ikke en motsetning til en fri debatt, men en forutsetning for at alle skal kunne delta i en offentlig debatt.

Et sentralt argument mot forbud mot rasistiske ytringer er tesen om at når solen skinner på trollet vil det sprekke. Slik skal rasistiske argumenter og utsang forstumme når de blir løftet fram i offentligheten og møtt med motargumenter. En vakker tanke, men svært langt fra virkelighetens verden. Det forutsetter en dannet offentlighet der partene inngår i en likeverdig dialog med en vilje til å la seg overbevise av et bedre argument; noe som i liten grad samsvarer med den innvandringspolitiske offentlighet i dagens Norge.

Det fordrer også en vilje til å motarbeide rasisme, som ikke er tilstede i samfunnet i dag. Rasistiske og nazistiske organisasjoner sprer ikke propaganda for å delta i en debatt, men for å ramme mennesker. Det rasistiske trollet tar på seg sine solbriller og fortsetter sitt virke - uansett hvor sterkt solen skinner. Rasistiske utsagn egner seg ikke for debatt da de savner enhver rasjonalitet.

Det hevdes også at hvis vi ikke får det fram i lyset, vil det bli vanskeligere å avsløre rasismen, fordi de rasistiske budskapsavsenderne vil bruke andre ord og ikle sine meninger en saklig form. Rasismen er i sin natur usaklig og irrasjonell, og hvis forbud tvinger fram en saklig og ikke-støtende form på argumentasjonen så har forbudet virket etter sin hensikt.

«Trykk-koker-teorien» er et annet sentralt argument. Hvis de ikke får ytre seg vil de ty til vold. Et argument som savner enhver empirisk begrunnelse, og erfaringer fra de siste tyve år i Europa viser tvert i mot at ytringer og handlinger går hånd i hånd. Rasistiske ytringer bidrar til et holdningsklima som voldshandlinger springer ut fra.
Men kan vi løse alle problemer ved å simpelthen forby?

Lovverket som ett av flere virkemidler
Etter Holmlia-drapet nedsatte justisministeren et hurtigarbeidende utvalg som skulle vurdere svensk og tysk lovgivning i forhold til rasistiske og nazistiske organisasjoner. Forslagene som ble overlevert justisministeren var i korthet: nei til organisasjonsforbud, ja til symbolforbud og nei til demonstrasjonsforbud.

Det er vanskelige avveininger som må gjøres i diskusjonen om mere lover og mere politi i forhold til høyreekstremister. På den ene side ønsker ikke denne artikkelforfatteren å bidra til at vi vandrer enda flere skritt mot en politistat, på den annen side er store deler av høyreekstrem virksomhet av en slik karakter at det må møtes med sanksjoner fra samfunnets side. Antirasistisk Senter har vært mot organisasjonsforbud i hele vår eksistens, og det syn ble ikke rokket ved utvalgets arbeid. På det prinsipielle plan veier hensynet til organisasjonsfriheten tungt som en fundamental demokratisk rettighet. Det er bedre å gripe inn mot individers handlinger enn mot organisasjoner. På det pragmatiske plan er det mange argumenter både for og mot, men det er viktig å være klar over den organisasjonsform som preger det høyreekstreme miljøet.

Det er sjelden organisasjoner av sammer formalitetsgrad som på andre områder, men løst sammensatte grupper og celler. Det ville være svært vanskelig å finne materiale som kunne underbygge et forbud i praksis.

Erfaringer fra Tyskland viser at man nå organiserer seg i løse «Kameradenschaft» som har en struktur som umuliggjør en etterforskning. Et forbud mot organisasjoner vil kunne ha en viktig signaleffekt, men det vil ha svært liten virkning på de handlinger som medlemmene begår. Et forbud som ikke blir praktisert vil dessuten kunne oppfattes som en indirekte aksept fra samfunnets side. Dessuten - ett sted måtte grensen gå, og det ville således kunne bli oppfattet som en indirekte aksept av de ikke-forbudte organisasjoner. (Til tross for flere forsøk er det for meg fremdeles umulig å forstå hvordan enkelte grupper på venstresiden drar et skille mellom rasistiske og nazistiske organisasjoner.)

Spørsmålet om ytringer og symboler valte utvalget større besvær. Utvalget var samstemte i å inkludere symboler som en ytring. Maler noen et hakekors på synagogen i Oslo så er ikke det «maling på en vegg» - det er et budskap. Både Sverige og Tyskland har slike forbud og det er min bestemte oppfatning at dette er på høy tid også i Norge.

Utvalget delte seg i synet på en utvidet §135a om ytringer. Man ønsket å senke terskelen for hva som ansees som straffbare ytringer, fordi praktiseringen av dagens lovtekst er ikke-eksisterende. Dagens formulering «å utsette for ringeakt» forder at man ved sitt utsagn bidrar til at andre viser ringeakt. Utvalget innfører utrykket «å vise ringeakt» som rammer den som direkte viser ringeakt overfor en annen person. Utvalgets mindretall ønsket en 18-års grense ved slike utsagn, da man anså at barn og unge trenger mer beskyttelse enn voksne mennesker som forutsettes å være bedre rustet til å møte og forholde seg til slike utsagn. Flertallet var derimot av den oppfatning at rasistiske utsagn er så krenkende at man ikke kan forlange at voksne mennesker skal måtte forholde seg til det. Utvalget har ikke gått inn for et spesifikt forbud mot rasistiske og nazistiske demonstrasjoner og manifestasjoner da man anser at dagens politilov dekker dette, der det heter at politiet kan forby en demonstrasjon hvis poitiet har grunn til å frykte at ulovligheter vil bli begått. Dette er ganske vide fullmakter allerede og kan definitivt både brukes og misbrukes av ledelsen ved et politikammer.

Handlingsplan mot rasistisk vold og trakassering
Antirasistisk Senter har de siste tyve år i liten grad kritisert Norges lovgivning på feltet rasisme. Kritikken har vært rettet mot påtalemyndighetenes manglende praksis. Problemet har ikke vært topptungt da justisministre, riksadvokater og enkelte politimestre har vært klare i sine uttalelser om hva som skal prioriteres, men signalene har ikke hatt noen effekt lavere ned i systemet.

Antirasistisk Senter har nylig overrakt Justisdepartementet et to-delt forslag til handlingsplan mot rasistisk vold og trakassering. Handlingsplanens første del omhandler et overvåkingssystem som vi har forsøkt å få gehør for i over ti år. Man blir ikke kvitt et problem ved å telle det, men bedre dokumentasjon kan bidra til å gjøre problemets art og omfang kjent, og derved øke mulighetene for å iverksette adekvate tiltak. Norge er snart det eneste land i Europa uten et slikt system. Planens andre del omhandler politi og påtalemyndighetenes praksis. Sverige har de siste årene iverksatt et handlingsprogram som det er all grunn til å ta lærdom av også i Norge. Nøkkelordene i den svenske innsatsen er «kunnskap, engasjement og vilje». Tre ord som Antirasistisk Senter har etterlyst hos politi- og påtalemyndighet i mange år.Det er vårt håp at regjeringen nå vil følge opp sine mange kloke og vakre ord i praksis og iverksette reelle og konkrete tiltak mot rasistisk vold og trakassering.

Rasistiske handlinger springer ut av det holdningsklima som rår i samfunnet. Et utvidet vern mot rasistiske ytringer er ett viktig bidrag til å beskytte ofrene, og den debatt som måtte komme i kjølvannet av de foreslåtte endringer vil forhåpentligvis være nok et bidrag til økt bevissthet omkring ett av de viktigste samfunnsspørsmålene i Norge.

Henrik Lunde er sosiolog og har arbeidet med rasisme generelt og høyreekstremisme spesielt i 15 år. Han er informasjonsleder ved Antirasistisk Senter, og deltok i utvalget som vurderte forbud mot nazistiske og rasistiske organisasjoner.

Publisert 13.06.01



				Å forby eller ikke forby Den norske rasismedebatten har tatt et skritt framover. Vi diskuterer ikke lenger om rasistisk vold og trakassering eksisterer, men hva som kan gjøres. Utvalget som la fram forslag til handlinger mot rasistiske og nazistisk virksomhet er ett eksempel. Erkjennelse av et problems eksistens er en forutsetning for en handlingsrettet diskusjon. Men vil erkjennelsen, som har økt i styrke etter Holmlia-drapet, føre til en mer saklig debatt og raskere igangsettelse av tiltak? Av Henrik Lunde Med unntak av EU-debattene er det få andre samfunnsdebatter som i samme grad vekker følelser og engasjement som innvandringsdebatten. Det blir likevel hevdet at det har vært lokk på innvandringsdebatten i Norge; at man ikke har kunnet si noe negativt om innvandrere i frykt for å bli stemplet som rasist. Det er en påfallende mangel på konkrete eksempler fra de som hevder dette syn. Jeg har vært tilknyttet Antirasistisk Senter i snart 15 år, og ved å vandre langs våre mange hyllemetere med avisutklipp finner jeg slike påstander vanskelige å forholde meg til. En faktabasert gjennomgang av norsk innvandringsdebatt viser tvertimot at dette har vært en av de mest omfattende og innbitte debatter i norsk samfunnsliv. Grensene har tvertimot konstant blitt flyttet for hva som er akseptabelt å si. Under valgkampene de siste årene har jeg møtt utenlandske journalister som sjokkeres over norske politikere og over mangelen på reaksjoner fra samfunnet. Det fremføres i dag synspunkter fra Stortingets talerstol som for 15 år siden var forbeholdt ekstreme rasistiske grupper. Det famøse Hedstrøm-dokumentet, forslaget om å innføre et såkalt «innvandrerregnskap» er bare ett av mange eksempler. Det var følgelig ikke til å undres over at Kjuus gikk så langt som han gjorde i sitt program. Han var nærmest tvunget til å gå så langt for å kunne ha et selvstendig innvandrerfiendtlig partiprogram. Men der satte Høyesterett foten ned, til manges glede og noens fortvilelse. Trollet med solbriller Innvandringsdebatten har mange meta-debatter, hvorav ytringsfrihetsdebatten er en av de heteste. En sentral problemstilling er i hvilken grad lovverket skal benyttes for å innskrenke ytringsfriheten. Debatten var sentral i det utvalgsarbeid som nylig er avsluttet, og det er en vanskelig og viktig debatt som, hvis den skal bli fruktbar, fordrer et saklig grunnlag. Ingen ønsker eller tror at man kan forby (og dermed bli kvitt) en ideologi eller en mening ved et forbud. Ingen tror at rasismen kan forbys bort. Lovverket er bare ett av mange virkemidler, men det er så viktig fordi det reflekterer samfunnets vilje og evne til å beskytte landets borgere mot å bli hetset og trakassert. Et effektivt vern mot rasistisk hets er ment å ta den toppen av isfjellet av ytringer som vipper over i ren hets. Det er ikke en motsetning til en fri debatt, men en forutsetning for at alle skal kunne delta i en offentlig debatt. Et sentralt argument mot forbud mot rasistiske ytringer er tesen om at når solen skinner på trollet vil det sprekke. Slik skal rasistiske argumenter og utsang forstumme når de blir løftet fram i offentligheten og møtt med motargumenter. En vakker tanke, men svært langt fra virkelighetens verden. Det forutsetter en dannet offentlighet der partene inngår i en likeverdig dialog med en vilje til å la seg overbevise av et bedre argument; noe som i liten grad samsvarer med den innvandringspolitiske offentlighet i dagens Norge. Det fordrer også en vilje til å motarbeide rasisme, som ikke er tilstede i samfunnet i dag. Rasistiske og nazistiske organisasjoner sprer ikke propaganda for å delta i en debatt, men for å ramme mennesker. Det rasistiske trollet tar på seg sine solbriller og fortsetter sitt virke - uansett hvor sterkt solen skinner. Rasistiske utsagn egner seg ikke for debatt da de savner enhver rasjonalitet. Det hevdes også at hvis vi ikke får det fram i lyset, vil det bli vanskeligere å avsløre rasismen, fordi de rasistiske budskapsavsenderne vil bruke andre ord og ikle sine meninger en saklig form. Rasismen er i sin natur usaklig og irrasjonell, og hvis forbud tvinger fram en saklig og ikke-støtende form på argumentasjonen så har forbudet virket etter sin hensikt. «Trykk-koker-teorien» er et annet sentralt argument. Hvis de ikke får ytre seg vil de ty til vold. Et argument som savner enhver empirisk begrunnelse, og erfaringer fra de siste tyve år i Europa viser tvert i mot at ytringer og handlinger går hånd i hånd. Rasistiske ytringer bidrar til et holdningsklima som voldshandlinger springer ut fra. Men kan vi løse alle problemer ved å simpelthen forby? Lovverket som ett av flere virkemidler Etter Holmlia-drapet nedsatte justisministeren et hurtigarbeidende utvalg som skulle vurdere svensk og tysk lovgivning i forhold til rasistiske og nazistiske organisasjoner. Forslagene som ble overlevert justisministeren var i korthet: nei til organisasjonsforbud, ja til symbolforbud og nei til demonstrasjonsforbud. Det er vanskelige avveininger som må gjøres i diskusjonen om mere lover og mere politi i forhold til høyreekstremister. På den ene side ønsker ikke denne artikkelforfatteren å bidra til at vi vandrer enda flere skritt mot en politistat, på den annen side er store deler av høyreekstrem virksomhet av en slik karakter at det må møtes med sanksjoner fra samfunnets side. Antirasistisk Senter har vært mot organisasjonsforbud i hele vår eksistens, og det syn ble ikke rokket ved utvalgets arbeid. På det prinsipielle plan veier hensynet til organisasjonsfriheten tungt som en fundamental demokratisk rettighet. Det er bedre å gripe inn mot individers handlinger enn mot organisasjoner. På det pragmatiske plan er det mange argumenter både for og mot, men det er viktig å være klar over den organisasjonsform som preger det høyreekstreme miljøet. Det er sjelden organisasjoner av sammer formalitetsgrad som på andre områder, men løst sammensatte grupper og celler. Det ville være svært vanskelig å finne materiale som kunne underbygge et forbud i praksis. Erfaringer fra Tyskland viser at man nå organiserer seg i løse «Kameradenschaft» som har en struktur som umuliggjør en etterforskning. Et forbud mot organisasjoner vil kunne ha en viktig signaleffekt, men det vil ha svært liten virkning på de handlinger som medlemmene begår. Et forbud som ikke blir praktisert vil dessuten kunne oppfattes som en indirekte aksept fra samfunnets side. Dessuten - ett sted måtte grensen gå, og det ville således kunne bli oppfattet som en indirekte aksept av de ikke-forbudte organisasjoner. (Til tross for flere forsøk er det for meg fremdeles umulig å forstå hvordan enkelte grupper på venstresiden drar et skille mellom rasistiske og nazistiske organisasjoner.) Spørsmålet om ytringer og symboler valte utvalget større besvær. Utvalget var samstemte i å inkludere symboler som en ytring. Maler noen et hakekors på synagogen i Oslo så er ikke det «maling på en vegg» - det er et budskap. Både Sverige og Tyskland har slike forbud og det er min bestemte oppfatning at dette er på høy tid også i Norge. Utvalget delte seg i synet på en utvidet §135a om ytringer. Man ønsket å senke terskelen for hva som ansees som straffbare ytringer, fordi praktiseringen av dagens lovtekst er ikke-eksisterende. Dagens formulering «å utsette for ringeakt» forder at man ved sitt utsagn bidrar til at andre viser ringeakt. Utvalget innfører utrykket «å vise ringeakt» som rammer den som direkte viser ringeakt overfor en annen person. Utvalgets mindretall ønsket en 18-års grense ved slike utsagn, da man anså at barn og unge trenger mer beskyttelse enn voksne mennesker som forutsettes å være bedre rustet til å møte og forholde seg til slike utsagn. Flertallet var derimot av den oppfatning at rasistiske utsagn er så krenkende at man ikke kan forlange at voksne mennesker skal måtte forholde seg til det. Utvalget har ikke gått inn for et spesifikt forbud mot rasistiske og nazistiske demonstrasjoner og manifestasjoner da man anser at dagens politilov dekker dette, der det heter at politiet kan forby en demonstrasjon hvis poitiet har grunn til å frykte at ulovligheter vil bli begått. Dette er ganske vide fullmakter allerede og kan definitivt både brukes og misbrukes av ledelsen ved et politikammer. Handlingsplan mot rasistisk vold og trakassering Antirasistisk Senter har de siste tyve år i liten grad kritisert Norges lovgivning på feltet rasisme. Kritikken har vært rettet mot påtalemyndighetenes manglende praksis. Problemet har ikke vært topptungt da justisministre, riksadvokater og enkelte politimestre har vært klare i sine uttalelser om hva som skal prioriteres, men signalene har ikke hatt noen effekt lavere ned i systemet. Antirasistisk Senter har nylig overrakt Justisdepartementet et to-delt forslag til handlingsplan mot rasistisk vold og trakassering. Handlingsplanens første del omhandler et overvåkingssystem som vi har forsøkt å få gehør for i over ti år. Man blir ikke kvitt et problem ved å telle det, men bedre dokumentasjon kan bidra til å gjøre problemets art og omfang kjent, og derved øke mulighetene for å iverksette adekvate tiltak. Norge er snart det eneste land i Europa uten et slikt system. Planens andre del omhandler politi og påtalemyndighetenes praksis. Sverige har de siste årene iverksatt et handlingsprogram som det er all grunn til å ta lærdom av også i Norge. Nøkkelordene i den svenske innsatsen er «kunnskap, engasjement og vilje». Tre ord som Antirasistisk Senter har etterlyst hos politi- og påtalemyndighet i mange år.Det er vårt håp at regjeringen nå vil følge opp sine mange kloke og vakre ord i praksis og iverksette reelle og konkrete tiltak mot rasistisk vold og trakassering. Rasistiske handlinger springer ut av det holdningsklima som rår i samfunnet. Et utvidet vern mot rasistiske ytringer er ett viktig bidrag til å beskytte ofrene, og den debatt som måtte komme i kjølvannet av de foreslåtte endringer vil forhåpentligvis være nok et bidrag til økt bevissthet omkring ett av de viktigste samfunnsspørsmålene i Norge. Henrik Lunde er sosiolog og har arbeidet med rasisme generelt og høyreekstremisme spesielt i 15 år. Han er informasjonsleder ved Antirasistisk Senter, og deltok i utvalget som vurderte forbud mot nazistiske og rasistiske organisasjoner. Publisert 13.06.01 Andre artikler \| Tilbake til forsiden