– Ingeborg Solbrekken og Marta Steinsvik
Antisemittismens utbredelse i det norske majoritetssamfunnet var lenge et underkommunisert kapittel i norsk historieskrivning. Jødefientligheten ble gjerne forstått som et eksklusivt høyreekstremt anliggende, som ble fremmet av den tyske nasjonalsosialismen og av nazibevegelsens ideologiske tilhengere og sympatisører her til lands. Først på 2000-tallet har forskningen viet antisemittismens utbredelse og uttrykksformer innen sentrale kretser i det norske samfunnet – heriblant den borgerlige pressen, populærlitteraturen, den norske bondebevegelsen og kristne miljøer – skikkelig oppmerksomhet.
Av Kjetil B. Simonsen
Men selv om det har blitt rettet et økt fokus på den norske antisemittismen gjennom forskningen de senere årene, forekommer det fortsatt at fiendtligsinnede holdninger til jøder i fortiden usynliggjøres og bagatelliseres i historieskrivningen. Et fersk eksempel er Ingeborg Solbrekkens nyutkomne biograf om teologen, samfunnsdebattanten og forfatteren Marta Steinsvik, og fremstillingen av Steinsviks betydning og virke i offentligheten i forbindelse med lanseringen av denne biografien. I en kronikk i Morgenbladet 6. januar tegner Solbrekken et glansbildeaktig bilde av sitt studieobjekts virke og betydning i den norske samfunnsdebatten i mellomkrigstiden. Steinsvik var i følge Solbrekken ikke bare en av periodens ”betydeligste systemkritikere”. Hun kan også betraktes som en ”samvittighetsstemme i tiden som slo ned på urett og fikk fortgang i en rekke reformer og som ”på mange måter (var) langt forut for sin tid”.
Et trekk ved Steinsviks virksomheter i 1920-årene, som bryter grunnleggende med ovennevnte fremstilling, er Steinsviks sterke befatning med antisemittisk tankegods. Steinsvik var i 1920-årene oppslukt av en antisemittisk virkelighetsoppfatning, hvis kjerne bestod i en forestilling om at jødene stod bak alle nedbrytende fenomener og utviklingstendenser i fortiden og samtiden – at de arbeidet planmessig for å bryte ned den rådende politiske og moralske orden med det siktemål å oppnå verdensherredømme. Steinsvik bekjente seg imidlertid ikke bare personlig til antisemittiske konspirasjonsforestillinger. Hun virket også som det antisemittismeforskeren Einhart Lorenz betegner som en antisemittisk multiplikator, som gjennom sine foredrag brakte jødefientlige forestillinger ut til et bredt norsk publikum.
Marta Steinsviks jødefiendtlige konspirasjonstenkning fremgår av en rekke kilder fra begynnelsen av 1920-årene. Viktigst er et portrettintervju hun ga til Aftenposten 6. mai 1925. Her hevdet Steinsvik at samtlige revolusjoner – fra den franske revolusjon, via den februarrevolusjonen i 1848 til den russiske revolusjon i 1917 – var iscenesatt av et planmessig utført jødisk undergravningsarbeid. Videre påstod hun at jødene hadde stått bak første verdenskrig, at de styrte den internasjonale kapitalismen og at de kontrollerte verdenspressen. Motivet bak denne nedbrytende virksomheten var å oppnå verdensherredømme – ”[…] de gamle messianske drømmer […] om at engang skal det jødiske folk komme til at herske over alle de andre jordens nationer.” Eidvoldsvoldsmennene som innførte adgangsforbudet for jøder og jesuitter i 1814, fastslo Steinsvik, var av denne grunn ”de klokeste mænd vi har hatt i dette land” og deres belsutning om å stenge landet for jøder og jesuitter ”var mænds handling, diktert av fædrelandskjærlighet og fremsyn.”
Det viktigste skriftlige uttrykket for mellomkrigstidens antisemittiske konspirasjonsfantasier, var utvilsomt boken og falsumet Sions vises protokoller. Protokollene ble forfattet av russiske antisemitter i tiden rundt forrige århundreskiftet og utga seg for å være referater fra hemmelige møter der ”verdensjødedommens” ledere planla å overta makten over verden. Makkverket utkom første gang i Russland i 1903 og ble etter den russiske revolusjon spredt på kryss og tvers i Europa . Fra grunnleggelsen av NSDAP i 1920 og frem til Det tredje rikes fall i 1945 var protokollene dessuten en nøkkeltekst i den tyske nazibevegelsens antisemittiske propaganda, der den antisemittiske konspirasjonstenkningen ble anvendt for å legitimere militarismen så vel som jødeutryddelsene. På norsk utkom teksten første gang på Helge Erichsens Forlag i oktober 1920 under tittelen Den nye verdenskeiser. Zions lærde ældstes protokoller. En av de mest sentrale propagandistene for protokollene og det budskapet protokollene forfektet var nettopp Marta Steinsvik.
I Aftenposten-intervjuet av 6. mai 1925 påpekes det at Steinsvik hadde behandlet spørsmålet om jøder og jesuitter i en rekke foredrag omkring i landet, uten at protokollene nevnes eksplisitt. Andre aviskilder fra 1920-årene viser imidlertid ettertrykkelig at det var nettopp protokollene som dannet basis for Steinsviks offentlige formidling om ”jødespørmålet”. I nord-trønderske aviser finnes det for eksempel flere referater fra en foredragsturné Steinsvik holdt i regionen høsten 1922 der det refereres eksplisitt til Den nye verdenskeiser. I en annonse for et foredrag for Bondeungdomslaget i Namsos, som stod på trykk i Bondeparti-avisen Namdalen (12. oktober 1922), het det for eksempel at fru Steinsvik ville «halde foredrag om «Den nye verdskeisaren – dette overlag forvitneleg foredraget om jødespørsmålet, som har vekt slik interesse utover Namdalsbygdene der fru Steinsvik no har fare». Etter arrangementet oppsummerte avisen innholdet i Steinsviks foredrag. Taleren hadde fortalt ”om korleis ein jødisk frimurarlosje hadde dryft spørsmålet om måten den jødiske verdensmakt skulle settast ut i livet på – kva som var gjort, og kva som stod att å gjera […].” Dette hatefulle budskapet var ikke uten virkning. I kjølvannet av Steinsviks foredragsturne lanserte nettopp Namdalen en langvarig antisemittisk pressekampanje. Mellom høsten 1922 og våren 1924 publiserte avisen en flom av antisemittiske lederartikler som var sentrert nettopp rundt det bildet av jøden som en overmektig konspiratør, som arbeidet for å oppnå verdensmakt.
Solbrekken er selvsagt ikke ukjent med sitt studieobjekts antisemittisme. Derfor er det forstemmende at også hennes Stensvik-biografi beskriver hovedpersonens jødefiendtlighet i apologetiske ordelag. Forfatteren trekker for det første frem uttalelser fra Steinsvik selv og hennes tilhørere, som hevder at Steinsvik bare agiterte mot det hun oppfattet som ”den jødiske storpolitikk” og ikke formidlet jødehat. Dette poenget gjentar hun også i et intervju med Klassekampen i forbindelse med boklanseringen (5. januar 2012. Her fastslår hun at ”Steinsvik trodde på innholdet i disse protokollene, og hun holdt foredrag rundt om i landet på begynnelsen av 1920-tallet basert på dem, men jeg vil ikke si at hun var en jødehater. Dette var ikke et tema hun tok opp seinere, og rasespørsmålet interesserte henne ikke”. Ressonementet er ganske enkelt en avsporing, ikke minst fordi det bygger på Steinsviks egne uttalelser. Det faktum at Steinsviks selv avviste hat som den følelsesmessige beveggrunnen bak sin jødefientlighet, gjør for det første ikke forestillingene hun spredte i offentligheten noe mindre hatefulle og antisemittiske. For det andre var påstanden om at kampen mot ”jødemakten” utgjorde en form for selvforsvar – og at den følgelig ikke var begrunnet i personlig motvilje mot enkeltjøder – vanlig innen den antisemittiske agitasjonen i det 19. og 20. århundret. Her i Norge benyttet tidsskriftet Fronten – en publikasjon som blant annet trykket artikler fra Julius Streichers’ beryktede blad Der Stürmer – seg for eksempel av slagordet ”antisemittisme er ikke hat mot jødene eller jødeforfølgelser. Antisemittisme er individets og folkenes selvforsvar.” En liknende argumentasjon var også fremtredende innen tysk nasjonalsosialisme.
Solbrekken antyder i tillegg at Steinsvik bare gjorde seg til talsperson for «tidens fordommer.» Også denne påstanden er så unyansert at den tenderer til feilaktighet. Det er selvsagt riktig at antisemittiske stereotypier i ulike former var utbredt i det norske samfunnet i 1920-årene, men dette betyr ikke at grandiose konspirasjonsfantasier om jødene var allment akseptert tankegods. I en mastergradsoppgave som tar for seg omtalen av Sions Vises Protokoller i norsk presse, påviser historiker Linda Aasvangen at Den nye verdenskeiser ble svært lite omtalt i norsk presse. Med andre ord: Det var svært få nordmenn som agiterte skriftlig for Sions Vises Protokoller i den offentlige debatten i 1920-årene. Og det var enda færre som reiste rundt og holdt foredrag om protokollene slik Steinsvik gjorde.
Det siste året har det blitt viet økt oppmerksomhet til farene ved konspirasjonstenkning, fiendebildedannelser og hatreorikk i den norske offentligheten. Her burde historie- og biografiskrivningen følge tidsånden. En relativisering av dem historiske antisemittismen er nemlig ikke bare problematisk fordi den fremstiller fortiden på en feilaktig måte. Den er også farlig fordi den kan bidra til å relativisere hatefulle strømninger i våre dager.
Last ned hele aftenpostenintervjuet med Steinsvik fra 06.05.1925
Tilsvar fra Solbrekken: Når samfunnet avlaster seg på syndebukker
Kjetil B. Simonsen svarer Solbrekken: Når svarene uteblir