Ofte bærer det galt av sted når professorer skal uttale seg om ting de føler faller innenfor deres kompetanseområde.
Hans Fredrik Dahls forsvar av holocaustfornekteren David Irving skapte på nittitallet hoderysting og forferdelse i brede kretser og Dahl ble, etter at det ble avslørt omfattende kildejuks fra Irvings side, nødt til å beklage utspillet.
Den siste tiden har fredsprofessor Johan Galtung sjokkert gjennom sine konspirasjonsteorier omkring 22. juli, bruk av amerikanske nazister som kilde til å hevde at jødene styrer media og anbefaling av falskneriet Zions vises protokoller.
Som for å bidra til å svekke tilliten til professorstanden har Janne Haaland Matlary nå meldt seg på. I følge Matlary er det ingen grunn til å analysere den tiltalte terroristens ideologi.I avisen Klassekampen hevder Matlary at ”Sammenliknet med andre terrorangrep utenfor Norge, er ikke dette politisk interessant. Hans politiske forståelse og begrunnelse er primitiv og uinteressant, og det er ingen som tror at det er en muslimsk invasjon av Europa. Derfor er dette heller ikke noe å analysere for en statsviter.”
-Professoren overser at det rent faktisk eksisterer en politisk bevegelse hvor man tror det finner sted en muslimsk invasjon av Europa, og at det i europeiske parlamenter sitter partier som forfekter de samme ideer som massemorderen.
Matlary later heller ikke til å forstå at terroranslagene den 22. juli var de første store angrepene utført av noen fra den kontrajihadistiske bevegelsen. Det er nettopp her sammenligningen med større terroraksjoner i utlandet blir interessant.
I følge Matlary er terroristen uten tvil psykisk syk og ond, og en ekstrem narsissist som nyter medieoppmerksomheten. Vi vil påpeke at personer med langt større innsikt i psykiatri enn Matlary har reist betydelig tvil om at den tiltalte i terrorsaken er psykisk syk. Det viktigste er dog dette: Terroristens manifest er ikke ført i pennen av en enkelt, lallende psykotiker og har ikke blitt til i et isolert, sykt sinn. Det er klippet og limt sammen av tekster som er produsert av den politiske bevegelsen som terroristen, syk eller ikke syk, hadde tilhørighet i.
Den 22. juli så vi, målt i antall døde, det tredje verste terroangrepet i Europa i fredstid, de to andre er bombeangrepene i Madrid i 2004 som krevde 191 liv og bomben mot jernbanestasjonen i Bologna i 1980 som drepte 85. De lærde vil utvilsomt skrive om angrepene og motivene bak dem i mange år fremover. Dette er et viktig ledd i prosessen med å bearbeide et nasjonalt traume.
I denne prosessen er det imidlertid lite trolig at Matlarys bidrag til debatten vil bli oppfattet som noe annet enn politisk uinteressant.