En norsk ungdom er drept ved Aleppo i Syria. Han falt i kamp mot diktatoren Assads styrker. Mange av oss som kjente ham kan bare beskrive ham som en blid og god gutt, og mange har felt tårer over ham.
Han møtte heltedøden i en kamp han trodde på. Slik kan vi oppsummere slutten på et ungt liv. Problemet er at denne oppsummeringen ikke er tilstrekkelig. Hvorfor dør en ung gutt uten militær trening i kamp i et land langt borte, fjernt fra familie og venner? Sannheten er at noen sendte ham i døden.
I Oslo går langskjeggete menn rundt og forkynner noe de kaller islam. Det islam de forkynner befinner seg riktignok på en annen planet i forhold det islam og de muslimer jeg har møtt rundt i verden. Sannheten er at det de feilaktig kaller islam er noe som man tar avstand fra i de aller fleste moskeer i Norge, så vel som i andre land. Det islam de forkynner er det samme vrengebilde som presenteres av norske høyreekstremister. De lokker med paradiset og pakker inn det hatefulle budskapet i skriftord og kvasilærde utlegninger. De forteller eventyrlystne unge at lykken er å gå ut i kampen og dø som martyr i den hellige krigen. Selv holder de seg trygt hjemme.
For flertallet av dem som uten skrupler sender norsk ungdom i døden er ikke martyriet førstevalget. I disse kretsene utkjemper man den hellige krigen ved å skråle foran stortinget eller USAs ambassade. Der kan de stå, i trygg forvissning om at ingen kuler vil ramme dem, at ingen massegrav venter dem langt fra familie og kjære.
Trygt bak sine PC-skjermer kan de, under hvilke dekknavn de nå velger seg, sitte og hylle sine martyrer og piske til hat mot samfunnet, mot USA, mot jødene eller mot alle og enhver som ikke deler deres forskrudde verdensbilde. Sannheten er at de er en flokk feiginger, uten manns mot. Sannheten er at de er en gjeng lommediktatorer som lar andre blø og dø for seg mens de selv sprader rundt og leker lærde.
Sannheten er at vi i dette landet alt for lenge har kastet bort tid med å diskutere hodeskaut og henteekteskap. I mellomtiden har ekstremistene lokket og lurt og nå er de i ferd med å sende norsk ungdom i den visse død. Sannheten er at hvis vi ikke sier stopp vil flere dø – heltemodig men meningsløst. Det er på tide at samfunnet sier stopp!
Imamene har talt mot disse kreftene lenge. De fortjener all vår støtte. Det er på høy tid at politiet endevender rottereirene hvor de gjemmer seg og at lokalsamfunnene samler seg og viser disse menneskene at hatpratet deres er uønsket.
Politiet må få på plass gode rutiner for samarbeid med muslimske menigheter, og ikke minst må PST bygge opp et tillitsforhold til landets muslimske befolkning. Ungdom som er i faresonen må tas inn til bekymringssamtaler, og her må politiet trekke inn kloke muslimer som kan forklare det forskrudde i det «islam» disse menneskene preker. Foreldre som er bekymret for egne eller andres barn må få et sted de kan henvende seg, og hver gang disse folkene marsjerer i byen må Oslos befolkning gjøre som vi med stor suksess har gjort med fascister i mange tiår: Vende dem ryggen – ikke en gang i blant, men hver gang.