Forskningen på naziforbryteren har hatt varierende fokus. Var de psykopater, skrivebordsmordere eller politiske soldater?
Av Kjetil B. Simonsen, historiker
Et av de viktigste feltene innen holocaustforskningen, som har vært i rask vekst de siste årene, er forskningen på nazismens gjerningskvinner og gjerningsmenn. Denne forskningen, som på tysk går under betegnelsen täterforschung, kretser rundt flere problemstillinger. Hvem var aktørene som planla og gjennomførte den nasjonalsosialistiske utryddelsespolitikken? I hvilken grad var disse aktørene ideologisk overbeviste nazister? Og hvilken betydning hadde ikke-ideologiske faktorer – som karriereinteresser, opportunisme, gruppepress, tvang og ønsker om økonomisk vinning – i å drive forfølgelsene frem.
Fortolkningen av nazismen som ideologi og regime har utviklet seg gjennom flere faser. Med dette har også bildet av naziforbryteren i forskningen og formidlingen blitt endret.I årene rett etter Det tredje rikes fall, var det vanlig å beskrive naziforbryteren som ondskapsfull psykopat, sosialt utskudd eller taper. I sin bok om SS-staten og det tyske konsentrasjonsleirsystemet, som utkom i 1946, fremstilte den tidligere Buchenwald-fangen leirfangen Eugen Kogon leirpersonalet som mislykkede, sosiale outsidere. Historikeren Gerard Reitlinger, som var et sentralt navn i den tidlige holocaustforskningen, beskrev SS´ Einsatzgrupper som en «hær av arbeidsløse intellektuelle”. I Norge betegnet psykologen Ingjald Nissens rett etter krigen nazismen som et psykopatenes diktatur. Nazismen, hevdet han, kunne bare forstås gjennom en gransking av psykopatisk atferd i dagliglivet.
Fremstillingene av nazismen sent i 1940-årene og i 1950-årene bygde samtidig gjerne på en dualistisk modell. Nazibevegelsens organisasjoner – fremfor alt SS – ble holdt eneansvarlige for Hitler-regimets ugjerninger. Det tyske samfunnet i bred forstand ble derimot ofte klassifisert uskyldige ofre.
Bildene av naziforbryteren som psykopat, taper og utskudd, ble gradvis avløst av et nytt paradigme i 1960- og 1970-årene. Fra nå av ble fokuset vendt bort ifra individuelle personlighetstrekk, og i retning av strukturanalytiske tilnærmingsmåter. Et avgjørende bidrag var Raul Hilbergs avhandling The Destruction of the European Jews fra 1961. Hilberg nedtonet antisemittismen og den nasjonalsosialistiske ideologien som forklaringsfaktorer. I stedet beskrev han Holocaust som et byråkratisk og industrielt organisert massedrap: en maskinliknende samlebåndsprosess, som utfoldet seg i skrittvise etapper. Hilberg fremhevet dessuten ”det tyske byråkratiet” – i bestemt form – som folkemordets kollektive handlingsenhet og drivkraft.”Skrivebordsmorderen” ble på denne måten gjort til den prototypiske nazistiske massemorderen.
Fremstillingene av skrivebordbyråkraten som kjerneaktøren i Holocaust, fikk også næring fra Hannah Arendts utgivelse Eichmann in Jerusalem. A Report on the Banality of Evil. Det sentrale konseptet i Arendts fremstilling var nettopp konseptet om ondskapens banalitet. Eichmanns ugjerninger, hevdet hun, var verken forårsaket av psykopatiske personlighetstrekk eller en fanatisk ideologisk overbevisning. Han var tvert imot en pliktoppfyllende byråkrat, som lydig fulgte de reglene og normene samfunnet til enhver tid var bygd opp av. Nettopp pliktfølelsen og lydighetsnormene, hevder Arendt, var det som gjorde Eichmann til massemorder.
Utover 1970- og -80-årene ble perspektivet som var blitt utformet av blant annet Arendt etter hvert en dominerende fortolkningsmåte innen holocaustforskningen. Dette perspektivet ble også koplet til en kritikk av moderniteten: Byråkraten, teknokraten og skrivebordsmorderen, konkluderer historikeren Michael Wildt, ble fremstilt som den typiske naziforbryteren, og dette korresponderte med bildet av massemordene som en byråkratisk, samlebåndsliknende prosess, som fant sted innenfor rammene av det moderne samfunn. En følge av dette var Holocausts gjerningspersoner ble skildret som personlighetstyper som kunne gjenfinnes i alle samfunn, i totalitære så vel som demokratiske. Sosiologene Alan Milchman og Alan Rosenberg fremsatte i 1992 denne tesen i konsentrert form:
«Skrivebordsmorderen er det 20. århundrets virkelige massemorder. Skrivebordsmorderen er en funksjonær på høyere nivå i en stor byråkratisk organisasjon som gjennomførte drapene fra skrivebordet, der han planlegger og organiserer massedrap. Skrivebordsmorderen som mennesketype representerer en mennesketype som er blitt allstedsværende i vår moderne sivilisasjon.»
Fra tidlig i 1990-årene og fremover skjedde det en dreining i historiefaget i retning av såkalte mikrohistoriske tilnærmingsmåter: empiriske nærstudier av mindre enheter på detaljnivå. Åpningen av arkivene i Øst-Europa etter jernteppets fall gjorde det samtidig mulig å studere hvordan den kollektive volden ble gjennomført på drapsåstedene i Øst-Europa i helt annen utstrekning enn tidligere. Forskningen som avstedkom i løpet av 1990-tallet, viste at den nazistiske drapspolitikken var alt annet enn en anonym og upersonlig prosess. Det involverte en mengde aktører som begikk drap ansikt til ansikt med sine ofre.
I løpet av de siste tiårenes forskning har de store strukturalistiske teoriene om nazismen om Holocaust i stor grad blitt oppgitt. Forskningen på nazismens gjerningskvinner- og gjerningsmenn har hovedsakelig utviklet seg i to retninger. For det første har analysene av de ulike aktørene og gruppene som deltok i drapspolitikken blitt mye mer differensierte. Mens det frem til 1990-årene ofte ble siktet mot å beskrive den typiske naziforbryteren, snakkes det i dag om ulike kategorier av gjerningskvinner og gjerningsmenn. For det andre har mentalitet og ideologi fått en langt mer sentral plass i forskningen. Den nazistiske antisemittismen og raseideologien som drivkraft er de siste årene kort sagt blitt plassert i sentrum.
Et eksempel som illustrerer det forsterkede fokuset på ideologi og mentalitet, er en omfattende studie av hovedorganet for det SS-ifiserte tyske Sikkerhetspolitiet (RSHA) – som Eichmanns seksjon var en del av –foretatt av den tyske historikeren Michael Wildt. Mens Arendt i 1960-årene fremstilte Eichmann som en pliktoppfyllende skrivebordsfunksjonær som arbeidet innenfor et klassisk byråkratisk system, beskriver Wildt RSHA som en institusjon av helt ny, nasjonalsosialistisk type. RSHA, hevder han, bestod av unge politiske aktivister med en tydelig nasjonalsosialistisk overbevisning. For disse mennene, skriver Michael Wildt, betydde administrative tradisjoner lite, det sentrale var nazismens rasistiske og antisemittiske politiske ideer. Disse funksjonærene holdt seg heller ikke bak skrivebordene, flere av dem deltok personlig i å implementere drapspolitikken i felten, blant annet som ledere av Einsatzstyrkene. Kort sagt var de ikke banale byråkrater, men verdensanskuelsesmordere.
Det differensierte bildet av aktørene i den nazistiske drapspolitikken som er fremkommet av de senere årenes forskning, er sammenfattet av historikeren Christopher Browning. Browning inndeler Holocausts gjerningskvinner og gjerningsmenn inn i fire hovedkategorier. I første gruppe plasserer han det han betegner som «The true believers/hardcore Nazis”: politiske aktivister og nasjonalsosialister som satt ledende roller i det nazistiske destruksjonsapparatet og som arbeidet aktivt for å radikalisere den antijødiske og rasistiske politikken. Dette dreide seg selvsagt om den øverste naziledelsen, men også om mellomledere og regionale ledere innen SS, funksjonæreliten i det nazifiserte Sikkerhetspolitiet og ledelsen for NSDAP.
I den andre gruppen plasserer Browning selverklært ”apolitiske” yrkesutøvere og eksperter: generaler, næringslivsledere, leger og vitenskapsfolk, som ofte hadde sammenfallende målsetninger og interesser som naziregimet. Et eksempel her kan være ledelsen innen IG Farben.
I den tredje kategorien plasseres det Browning betegner som ”banale byråkrater”: heriblant jernbanefunksjonærer, kommunale tjenestemenn og diplomater. Det var denne gruppen Eichmann forsøkte å identifisere seg med og gjemme seg bak under rettssaken i Jerusalem.
I den fjerde kategorien plasserer Browning «ordinary men»: som Wehrmacht-soldater og reserveenheter innen Ordenspolitiet Dette var personer som representerte et tverrsnitt av den tyske befolkningen, og som i utgangspunktet ikke nødvendigvis delte det nazistiske verdensbildet. Likevel deltok de i drapshandlinger i stor skala. Et interessant trekk ved denne gruppen, er at mange av aktørene den omfatter synes å ha utviklet en nasjonalsosialistisk overbevisning som følge av sin praksis. Ved å internalisere de nazistiske mytene om at jødene utgjorde en trussel, og at krigen i øst dreide seg om en «rasemessig» eksistenskamp, kunne gjerningsmennene legitimere sine egne ugjerninger og gi dem mening. Mange av dem som reiste inn i «utryddelseskrigen» i Øst-Europa uten å være preget av en nasjonalsosialistisk innstilling, kom dermed tilbake til Tyskland med hodene fulle av nazistisk tankegods.
Folkemord lar seg ikke forklare ved hjelp av monokausale teorier om gjerningsmennenes psykiske disposisjoner eller om moderniteten upersonlige lydighetskodeks. Det lar seg heller ikke forklare gjennom et rent ideologifokus, selv om ideologien som drivkraft selvsagt hadde avgjørende betydning. Aktørene i den nazistiske drapspolitikken kom fra ulike bakgrunner, og var drevet av ulike motiver: av ideologisk og ikke-ideologisk karakter. En av forutsetningene for at den nazistiske ”jødepolitikken” beveget seg fra forfølgelse til folkemord, var like fullt at disse aktørene og gruppene i stor utstrekning trakk i samme, destruktive retning. Dette utgjorde en avgjørende faktor bak realiseringen av nazismens negative utopi: å rense Europa for jøder.