Hvilke berøringspunkter finnes det mellom terroristorganisasjonen Al Quaida og massemorderen som stod bak terroraksjonene mot regjeringskvartalet og drapene på Utøya 22. juli 2011?
Av Kjetil B. Simonsen
I november 2002 publiserte britiske islamister et brev med tittelen Letter to America, angivelig forfattet av daværende Al Qaida-leder Osama Bin Laden. Brevet søkte å legitimere terrorangrepene mot Pentagon og World Trade Center 11. september 2001 og rettet i denne forbindelse en rekke beskyldninger mot den amerikanske regjeringen. Anklagene spente over alt fra amerikansk utenrikspolitikk – særlig USAs støtte til Israel – til den amerikanske kulturens angivelige umoral og dekadens. Alle disse fenomenene, ble det hevdet, hadde likevel en felles kilde, nemlig jødene:
«You are the nation that permits Usury, which has been forbidden by all the religions. Yet you build your economy and investments on Usury. As a result of this, in all its different forms and guises, the Jews have taken control of your economy, through which they have then taken control of your media, and now controls all aspects of your life […] Your law is the law of the rich and wealthy people, who hold sway in their political parties, and fund their election campaigns with their gifts. Behind them stands the Jews, who control your policies, media and economy.»
Hvilke berøringspunkter finnes det mellom terroristorganisasjonen Al Quaida og massemorderen som stod bak terroraksjonene mot regjeringskvartalet og drapene på Utøya 22. juli 2011? Sett bort ifra de sammenfallende virkemidlene – drap på sivile i stor skala – fremstår deres verdensbilder og ideologigrunnlag ved første øyekast som svært forskjellig. Al Quaidas verdensbilde hviler på en militant fundamentalistisk islamtolkning, som har brodd mot den vestlige verden og der forestillingen om den jødiske verdenssammensvergelse utgjør et kjerneelement. 22. juli-terroristen oppfatter seg derimot som en politisk soldat som forsvarer Vesten mot en innbilt islamsk samfunnsovertakelse. En mer inngående analyse viser likevel at det finnes klare strukturelle likhetstrekk mellom Al Qaidas virkelighetsoppfatning og 22. juli-terroristens tankeunivers. Et fellestrekk her er omfavnelsen av et konspirasjonsteoretisk verdensbilde, der uønskede hendelser og utviklingsforløp oppfattes som iscenesatt i det skjulte av en eller flere mektige og undergravende grupper.
Konspirasjonstenkningens kjennetegn
Hva kjennetegner egentlig konspirasjonstenkning, eller mer presist, en konspirasjonsteoretisk virkelighetsforståelse? Konspirasjonstenkning og omfattende konspirasjonsforestillinger kan kort defineres som måter å omtale og forstå verden på som har sin basis i forestillingen om at sentrale hendelser og historisk forløp styres planmessig og i det skjulte av en gruppe (eller grupper av) mektige konspiratører. Disse undergravende kreftene blir videre antatt å fremme målsetninger og verdier som står i et fundamentalt motsetningsforhold til det de konspirasjonstroende oppfatter som den «rette» sosiale og moralske orden.
En konspirasjonsteoretisk tenkemåte er i følge historikeren Geoffrey Cubitt kjennetegnet av tre karaktertrekk. Den er dualistisk, i det den beskriver historien og samtiden som en kamp mellom «de gode» og «de nedbrytende» krefter. Videre er den intensjonalistisk, i den forstand at den fremstiller negative hendelser og utviklingstrekk som et resultat av et villet og planlagt renkespill. Endelig er den «okkultistisk», i den forstand at de mener at samfunnsutviklingen blir formet i kulissene – at verden ikke er som den fremstår og at den «egentlige makten» ligger utenfor synsfeltet. Som et fjerde trekk kan det tilføyes at en konspirasjonsteoretisk virkelighetsoppfatning kjennetegnes av en tro på at absolutt alt henger sammen. Ikke-relaterte hendelser og historiske forløp knyttes sammen på de utroligste måter og tilskrives et og samme årsaksforhold.
Eurabia-tenkningen
Mye har vært skrevet og sagt om 22. juli-terroristens bakgrunn, politiske holdninger og ideologiske oppfatninger i månedene som har etterfulgt terroren mot regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya. Det har også vært stilt spørsmål om gjerningsmannens kliniske tilregnelighet, noe som blant annet har resultert i to psykiatriske rapporter med motstridende konklusjoner. Uavhengig av hva som til slutt kommer ut av psykiaternes evalueringer, er det likevel ingen tvil om at morderen hadde klare ideologiske og politiske beveggrunner. Terroristens mye omtalte kompendium, 1518-siders dokumentet 2083 – European Declaration of Independence er et rotete sammensurium satt sammen etter klipp-og-lim-metoden. Likevel gir det et tydelig innblikk i drapsmannens politiske oppfatninger. Som frilansjournalisten Øyvind Strømmen tidlig understreket, var terroristen inspirert av et internettmiljø som kalles «kontrajihadistisk», der en omfattende konspirasjonsforestilling, sentrert rundt frykten for islam og det multikulturelle samfunn, råder grunnen.
Konspirasjonsteorien som forfektes i de mest ytterliggående kontrajihadistiske miljøene, og som fungerer som en slags «rød tråd» i 22. juli-terroristens forskrudde idéverden, går gjerne under betegnelsen Eurabia-teorien. Selve begrepet om Eurabia ble myntet av den egyptiske britiske skribenten Bat Ye’or (pseudonym for Gisèle Littmann) i boken Eurabia: The Euro-Arab Axis, som utkom i 2005. Ye’Ors sammensvergelsesfortelling er sentrert rundt Den Euroarabiske dialogen (EAD), som hun hevder er blitt skapt av en sammenslutning av arabiske og europeiske politikere og statstjenestemenn for å slavebinde den vestlige verden under et islamsk overherredømme. I årene etter at Bat Ye’ors bok utkom, har det vokst frem en hel Eurabia-sjanger. Blant de mest sentrale tilhengerne av forestillingen kan nevnes den nederlandske politikeren Geert Wilders, forfatteren Bruce Bawer, Robert Spencer, som driver den amerikanske bloggen Jihad Watch, og den norske bloggeren Fjordman (Peder Are Nøstvold Jensen). Nettopp Fjordman fremstår som massemorderens store politiske forbilde. Hele trettini av bloggerens artikler er gjengitt i sin helhet i «manifestet», og tittelen A European Declaration of Independence stammer også fra et av bloggerens essays.
Konspirasjonsteoretiske mønstre i «2083»
Et raskt blikk på «2083» viser hvordan de konspirasjonsteoretiske mønstrene, presentert gjennom Eurabia-forestillingen, gjennomsyrer terroristens tankeunivers. I kompendiet «forklares» uønskede hendelser og utviklingstendenser som et resultat av et skjult, hemmelig komplott, iscenesatt av en Eurabisk koalisjon. Morderens tenkesett følger her Geoffrey Cubitts definisjon av konspirasjonstenkning punkt for punkt: den er dualistisk, intensjonalistisk og okkultistisk.
For å starte med dualismen, er et sentralt element i morderens virkelighetsoppfatning nettopp forståelsen av samfunn og politikk som en kamp mellom de «gode» og «nedbrytende» krefter. Dette gjelder blant annet historieforståelsen. Forholdet mellom islam og den vestlige verden beskrives av Utøya-morderen som en vedvarende krig, som har pågått i fjortenhundre år. Men også samtiden beskrives som en slagmark mellom subversivkreftene – islam og deres «kulturmarxistiske» medløpere – og fanebærerne for europeisk kultur og identitet. I en av Fjordmans artikler, som er innlemmet i «manifestet» i sin helhet, presenteres de «nativistiske» europeernes motkrefter som en trehodet indre og ytre fiende:
«I’ve suggested before that native Europeans face three enemies simultaneously when fighting against the Islamisation of their lands: Enemy 1 is the anti-Western bias of our media and academia, which is a common theme throughout the Western world. Enemy 2 are Eurabians and EU-federalists, who deliberately break down established nation states in favor of a pan-European superstate. Enemy are Muslims.»
«Kulturmarxistiske» vestlige politikere og intellektuelle fremstilles som erkeskurkene i dette fiendebilde – de oppfattes som pro-islamske forrædere. 22. juli-terroristen deler «kulturmarxismens» påståtte tilhengere og medløpere inn i fire forræderkategorier – A, B, C og D. «Kategori A-forrædere» omfatter lederskapet innen politikk, kultur, økonomi og media, mens «kategori B-forrædere»består av alt fra politikere i «multikulturalistiske» partier, via pressefolk, skribenter og en rekke andre yrkesutøvere, til sentrale skikkelser i den antifascistiske bevegelsen. Morderen fastslår at tilhørighet til kategori A eller B skal straffes med døden. Men også Fjordman fastslår, i en artikkel som er inkludert i kompendiet, at «landsforræderne» bør frykte harde midler:
» The political elites implement the agendas of our enemies and ignore the interests of their own people. They are collaborators and should be treated accordingly. The problem is that they currently feel quite comfortable and secure. They fear the reactions of Muslims, but despise their own people. They view us as sheep, existing only to provide them with champagne and nice cars and to be guinea pigs in their grandiose social experiments. Change will only come when they fear us, and the consequences of their own betrayal, more than they fear Muslims.»
Samtidig som 22. juli-terroristens verdensbilde er strengt dualistisk, fremstiller det også ødeleggelsen av europeisk kultur og tradisjoner – via «mulitikulturalismen» og «islamiseringen» – som planlagt og intendert. Allerede i kompendiets første kapittel beskrives Vestens historie fra 1950-tallet og frem til i våre dager som en sammenhengende forfallsprosess, som har ledet til en forringelse av nasjonale og europeiske verdier. Drivkraften bak dette forfallet, hevdes det gjennom hele kompendiet, er et undergravningsarbeide iscenesatt av en koalisjon av kulturmarxistiske politikere og intellektuelle, EU-byråkrater og islamske ledere. I en passasje om EU fremgår morderens forståelse av det kulturelle forfall som planmessig frembrakt ettertrykkelig:
«The EU is deliberately destroying the cultural traditions of member states by flooding them with immigrants and eradicating native traditions. This is a gross violation of the rights of the indigenous peoples across an entire continent […] The European Union is currently the principal (though not the only) motor behind the Islamisation of Europe, perhaps the greatest betrayal in this civilisation’s history.»
Et par sider lenger frem heter det videre at samme institusjon har kamuflert seg som et fredsprosjekt, mens institusjonens egentlige formål er krig. Med andre ord: Det hevdes at de undergravende kreftene skjuler sine egentlige intensjoner. Virkeligheten er ikke slik den fremtrer:
«Proponents of the European Union claim that it is a “peace project”. But the EU is notabout peace, it is about war: A demographic and cultural war waged against an entire continent, from the Black Sea to the North Sea, in order to destroy European nation states and build an empire run by self-appointed bureaucrats.»
I tråd med klassiske konspirasjonsforestillinger, hevdes det også at kunnskapsproduksjon og informasjonsformidling styres etter skjulte “kulturmarxistiske” intensjoner, og at motstridende politiske retninger (terroristen og hans meningsfeller unntatt) “egentlig” arbeider ut ifra samme siktemål: Et sted hevder terroristen at 95% av alle journalister, redaktører og forlagseiere og 85% av alle vestlige politikere støtter multikulturalismen og innføringen av et islamsk overherredømme i Europa. I en annen passasje i teksten heter det at:
«Political Correctness now looms over Western European society like a colossus. It has taken over both political wings, left and right. Among so called Western European ”conservative” parties the actual cultural conservatives are shown the door because being a cultural conservative opposes the very essence of political correctness. It controls the most powerful element in our culture, the media and entertainment industry. It dominates both public and higher education.»
Med andre ord: alt henger sammen. Tilsynelatende motstandere er egentlige venner, og ingenting er som det fremstår på overflaten.
Konspirasjonstenkningens farer
Hvilke spesifikke sammenhenger finnes det mellom konspirasjonstenkning og politisk motiverte terrorhandlinger? Er berøringspunktet mellom Osama Bin Ladens og Utøya-morderens tankeverdener på dette punktet tilfeldig? Konspirasjonsteorier og konspirasjonstenkning leder selvsagt ikke automatisk til volds- og drapshandlinger. Blant tilhengerne av Eurabia-teoriene har det for eksempel blitt markert avstand til ugjerningene 22. juli, selv om man gjerne har forsøkt å overføre deler av skylden for hendelsene på det politiske etablissementet.
Likevel er det en historisk kjensgjerning at det finnes en nær sammenheng mellom en konspirasjonsteoretisk tenkemåte, terrorisme, vold – og faktisk massedrap. Mest kjent og omtalt er nasjonalsosialistenes mord på de europeiske jødene, som hentet mye av sin ideologiske næring fra et politisk-paranoid tankeunivers der «verdensjødedommen» ble beskyldt for å stå bak gigantisk, internasjonalt komplott. Også i mer enkeltstående terroraksjoner i moderne tid har konspirasjonsteoretiske tankeforestillinger fungert som en katalysator. Gjerningsmennene bak bombingen av den føderale bygningen i Oklahoma City i 1995, som resulterte i 168 døde, var inspirert nettopp av den høyreekstreme ZOG-mytologien. Angrepene mot Pentagon og World trade center 11. september 2001, og terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 er blitt omtalt utførlig i denne artikkelen.
Konspirasjonstenkning og konspirasjonsforestillinger er farlige fordi de undergraver edruelige sosiale og politiske analyser til fordel for fiendebilder. De hviler på en forestilling om at det som går galt i verden – «that bad things happens to good people» – ikke skyldes historiske og sosiale forhold, men at det tvert imot kan tilskrives et planlagt, ondskapsfullt renkespill.
Konspirasjonsforestillinger er derfor i sin ytterste konsekvens hatideologier. De bidrar til å demonisere en gruppe mennesker – enten det dreier seg om jøder, frimurere, katolikker, muslimer eller «kulturmarxister – som antas å arbeide for å bryte ned den rette sosiale og politiske orden. Dessuten innebærer de ofte en apokalyptisk verdensforståelse – en tanke om at verden – i det minste slik den bør se ut – befinner seg på kanten av stupet. Ut i fra et slikt virkelighetsbilde kan selv de mest usmakelige handlinger, endog terrorisme og folkemord, rettferdiggjøres. Og nettopp derfor bør konspirasjonstenkning og konspirasjonsforestillinger bekjempes.