For ett år siden hadde vi denne overskriften på vår leder i anledning av årsdagen for drapet på femten år gamle Benjamin Hermansen.
Benjamin ble stukket ned av nynazister rett utenfor der han bodde på Holmlia, utelukkende fordi han var svart. Hele Norge ble opprørt av drapet som fikk tusener ut i gatene. Kongehus og regjering deltok i fakkeltog og daværende statsminister Jens Stoltenberg hevdet at vi hadde kommet til et tidsskille. Nå har et nytt år gått.
Det er med skam å melde lite vi har sett til noe skille. Siden den gang har 69 sakesløse ungdommer blitt meid ned på Utøya og norske ungdommer rekrutteres av kyniske ledere som kanonføde i krigen i Irak og Syria.
Hver eneste dag opplever mennesker i Norge trusler og hets på grunn av sin tro eller hudfarge. Jødiske barn mobbes på skolen og i gatene toger muslimfiendtlige grupperinger rundt og sprer hat.
Det er med stigende undring vi ser grovt hatefulle budskap omtales som «islamkritikk» og hvordan rop om dødsstraff for politiske motstandere avfeies med at det er noe som går inn under ytringsfriheten. Svært sjelden ser vi redaktører, politikere og beslutningstagere ta inn over seg at noen rammes av dette, at noen får sin ytrings- og bevegelsesfrihet begrenset av dårlig kamuflerte trusler og skremmende atferd.
Vi finner det paradoksalt at mens samfunnet investerer millioner i anti-mobbeprosjekter i skolen gjøres det fint lite for å fordømme den åpenlyse mobbing av minoriteter som finner sted på internett og ute i gatene. Mobbernes frihet til å si hva de vil synes overordnet alminnelige menneskers oppfatning av hva som er alminnelig høflighet.
I dag står mennesker som har fri tilgang på mediene og sutrer over at de ikke har ytringsfrihet – fordi de blir motsagt, fordi deres avskyelige ytringer stemples som nettopp avskyelige.
Denne ene dagen i året skal vi minne hverandre om at vi skal stå opp for hverandre, om viktigheten av at vi inkluderer hverandre, at vi tar kraftig til motmæle mot marsjerende hatgrupper.
Benjamin, vi glemmer deg ikke, og vi skal stå oppreist i stormen fra dem som sprer hat. Vi må stå, ikke alene, men sammen.