En kveld med Google og en smule kildekritikk gir et godt innblikk i hvilke bevegelser som utgjør en trussel mot Norges sikkerhet.
Ved hjelp av helt åpne kilder på nett får vi vite hvilke truende bevegelser som måtte finnes til høyre og venstre og hos dem som hevder å kjempe for den ene eller andre guds rike. Ikke får vi bare vite hvilke bevegelser vi har å gjøre med og hva de mener, men også i stor grad hva personene bak disse bevegelsene heter. Å finne bilder av dem er heller ikke noe problem. Det er klart, mange, særlig i media eller hos overivrige grupper av mennesker som er engstelige for at de ene eller andre skal komme og ta oss, får ikke helt til dette med kildekritikk. Det skal vi la ligge. Bladfyker som gang på gang gjengir rykter om at Arfan Bhatti er på vei til det ene eller andre sted i verden lokker bare på smilebåndet – særlig når fyren ofte viser seg å oppholde seg helt andre steder.
Mens vi alle godt kan finne ut av hva og hvem som er farlige er det allikevel sånn at en gang hvert år løper alle som er opptatt av dette spørsmålet av gårde for å få høre sannheten fra vårt eget, hjemlige orakel i Nydalen. Det er nemlig da PST legger frem sin åpne trusselvurdering. Det gjorde de i dag.
Jeg har lest trusselvurderingen og den forteller meg egentlig ingenting jeg ikke visste fra før. Samtidig sitter jeg etter gjennomlesning igjen med en viss forbauselse over hva de føler de ikke kan si noe om.
Det første som fremstår som underlig, og som er i ferd med å undergrave forståelsen av enkelte ord i det norske språket, er PSTs begrepsbruk. Radikalisering innebærer i den nydalske versjon av nynorsk «en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.» Ekstremisme beskrives som at «begrepet ekstremisme brukes om aktører som aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske målsettinger»
Hvilken betydning dette får for omverdenens syn på unge radikalere i for eksempel Natur og Ungdom eller Sosialistisk Ungdom er ikke godt å si.
Med PSTs oppfatning av ekstremisme innebærer det at man kan ha fullstendig spinnville politiske eller religiøse oppfatninger uten å være ekstremist. Det må for eksempel være greit å ville sterilisere adoptivbarn, forby toppluer eller ville lovfeste dødsstraff for homofili så lenge man ikke vil bruke vold for å oppnå det.
Men hvilke trusler står vi overfor?
Vi får vite at jihadister fortsatt utgjør den største terrortrusselen mot Norge. Joda, det har de gjort i noen år. Det gjorde de sommeren 2011 også, og høsten 2011. PST-sjefen sier det er sannsynlig at vi får oppleve en terrorhandling i 2015, men hun sier ikke noe om hvor vi befinner oss på den skalaen hvor man snakket om 60 – 90 prosent sannsynlighet. Det var disse tallene man brukte for å begrunne det som etter hvert fremstår som en permanent bevæpning av politiet. Sannheten er at hun vet ikke. Hadde hun sagt at det er høyst mulig ville hun kanskje ha dekning for hva hun sier, men noe mer er det ikke PST har grunnlag for å si.
Mens Krekar-farsen pågår i media og Profetens Ummah snubler rundt i gatene vil ikke PST navngi bestemte miljøer men snakker tåkete om et multietnisk miljø på Østlandet. Ja, vi vet alle at de snakker om Profetens Ummah. Kan de ikke bare si det? Å ikke si det alle kan lese i avisen blir litt… eh… rart.
Så sier de noe om høyre og venstreekstremister. Her blir det om mulig enda mer ullent, særlig fordi det puttes inn under samme overskrift. Det er en viss forskjell på terrorhandlinger og gateslagsmål, men med PSTs definisjoner viskes dette skillet helt ut. Det er litt synd. Faktum er jo det at det har vært svært få eksempler på venstreterror i Norge. Det beste eksemplet jeg kommer på er da et sentralstyremedlem i AKP var med på å forsøke å sprenge en anleggsbro i Alta. En av de medvirkende sprengte av seg armen på det folketomme anleggsområdet. I følge PST er det få venstrekstremister i Norge og de gjør lite av seg, men hvem de er får vi ikke vite. En liten pekepinn får vi imidlertid. I trusselvurderingen heter det nemlig:
«Venstreekstreme i Norge gjennomfører imidlertid få offentlige markeringer. I den grad slike markeringer forekommer, er det oftest i form av ikke-voldelige, men ulovlige protestaksjoner. Samtidig har miljøet trolig mulighet til å mobilisere tilhengere og sympatisører hvis de ønsker å reagere på enkeltsaker, eller hvis de deltar i demonstrasjoner som utvikler seg i en voldelig retning.»
Ikkevoldelige, ulovlige protestaksjoner. Det er fort undertegnede eller mange jeg kjenner, det, hvis det blir forbudt å hjelpe tiggere. Det er miljøvernere som lenker seg fast til kraftmaster, det. Er dette noe som skal inn i en trusselvurdering fra det hemmelige politiet, eller er dette noe PST bør overlate til dialogpoliti og ordensavdelinger i det ordinære politiet?
Og så er det høyreekstremistene da. Joda, de er en gjeng med kløner og fjompenisser og de er ikke så mange og de får ikke til så mye. PEGIDAS hønemarsjer foran Oslos rådhus er et godt eksempel på dette og stusselige nazister som lister rundt om natten og henger opp klistrelapper på leskur og dovegger er jo direkte patetiske, selv om de skriver kamprapporter om det på nettsiden sin. Ja, visst er det trist å være nazist i Norge, men det er jo lov å drømme, ikke sant? Norske nazister har nemlig en ambisjon om å bruke vold, de snakker om krig mot raseforræderne. De skaffer seg våpen, selv om det som oftest er gammelt jernskrot fra krigens dager. De har en voldelig ambisjon, selv om de lider av en fra deres synsvinkel, sørgelig mangel på gjennomføringsevne. Men samtidig ser vi at med noen års mellomrom smeller det en bombe eller noen blir overfalt eller drept med kniv.
Den ekstreme høyresiden er, alle klovnefakter til tross, de eneste som har begått terrorhandlinger i Norge i nyere tid. De er de eneste som har begått politisk motiverte drap i Norge. Det alene gjør at de fortjener en litt mer utførlig omtale og igjen at PST identifiserer hvilke miljøer de snakker om.
Joda, jeg tror også at jihadistene nok har mer gjennomføringsevne, flere folk, personer med våpenkunnskap og ideologisk pågangsmot og derfor på sikt sannsynligvis utgjør den største trusselen, bevares, men det føles allikevel som om man har gått seg vill i denne terrordoktrinen og ikke helt klarer å se for seg andre muligheter. Det snakkes lite om andre miljøer. Vi vet at det i Norge finnes fullstendig ekstreme miljøer som har en konspirasjonstenkning med norske myndigheter og Arbeiderbevegelsen utpekt som hovedfiender, miljøer som verken kan karakteriseres som høyre eller venstre eller jihadister men hvor mennesker erklærer hjemmene sine som selvstendige nasjoner, melder seg ut av den norske staten og frakjenner norske myndigheter enhver autoritet. Enkelte norske alternativmiljøer er i ferd med å adoptere ideologi av typen «sovereign citizens» fra amerikansk ekstremhøyre og blande det med vaksinemotstand, frimurerparanoia og tro på øgler i menneskeham. Dette er miljøer hvor det finnes et ikke ubetydelig antall mennesker i ubalanse. Terroren trenger ikke komme i form av store eksplosjoner, den kan like gjerne komme i form av drap på barnevernsansatte eller politikere som utpekes som fiende av helt andre grunner enn det man er forberedt på.
Lanseringen av PSTs trusselvurderinger blir mer og mer akterutseilt som et middel til å informere allmenheten og mer og mer en plattform for å lansere hva som er den sittende regjerings politikk. Vår nåværende justisminister har vært svært aktiv med hensyn til å være synlig tilstede på PSTs pressekonferanser. Man trenger neppe ha noen krystallkule for å forutsi at han etter dagens seanse vil benytte den for hva den er verdt til å påtvinge oss et permanent bevæpnet politi.