Tilbake til start?

Denne skribenten har jobbet mot rasisme lengre enn han orker å tenke på. Til tider er det helt uvirkelig at man fortsatt står og stanger mot fremmedfiendtlig gørr. Vi har hatt en giftig debatt om innvandring i Norge siden midten av åttitallet. Den har ikke gjort oss klokere, ikke gjort oss snillere og vi har absolutt ikke kommet et eneste skritt videre.

Forside fra "Nasjonalisten", Nr. 9-1979.
Den gang da det var de asiatiske horder og ikke islam som var hovedtrusselen hos de fremmedfiendtlige

Av Tor Bach

Man kan kanskje si at mange antirasistiske kampanjer og organisasjoner har vært naive, eller til og med virket mot sin hensikt. En uendelig rekke med afrikanske dansekurs og kvelder med indisk mat var sikkert hyggelig for dem som deltok, men flyttet neppe på grensene i folks hoder.

I 1987 samlet en gjeng grinete gubber seg på Karmøy. Der stiftet de Folkebevegelsen Mot Innvandring. Folkebevegelsens leder, Arne Myrdal samlet rundt seg en broket skare av fremmedhatere, nazister og voldsmenn.

To år tidligere hadde SOS Rasisme blitt dannet, i hovedsak som en kampanje med et jakkemerke med teksten «Ikke mobb kameraten min».

Myrdals flokk var absolutt ikke innstilt på å følge oppfordringen om å avstå fra mobbing, og kontroversene rundt FMI var mange, og til dels voldelige. Det var først da folk i Brumunddal og andre steder begynte å møte Arne Myrdal med et hav av rygger at det begynte å gå nedover med FMI. I Oslo var vi 11 000 som vendte ryggen til Myrdal da han på årsdagen for krystallnatten, den niende november 1991 talte på Youngstorget i Oslo. Med Myrdal selv gikk det ikke så bra. Han ble dømt for å planlegge å sprenge et asylmottak ved Arendal, og etter det ble det aldri helt det samme.

På Myrdals tid var det innvandringen som var problemet. De tok jobbene, sosialpengene og damene fra ordentlige nordmenn som ikke ville annet enn å drikke pilsen sin i fred. Om de kom fra Valparaiso eller Rawalpindi var ikke så viktig, så lenge de ikke kom hit.

Ellevte september 2001 forandret fiendebildene til mange. Med unntak av de mest hardnakkede nazistene som har den internasjonale jødedommen som hovedfiende og forklaring på alt som er vondt i verden, skiftet tyngdepunktet hos det ekstreme høyre. Dette skiftet var her hjemme godt hjulpet av drapet på Benjamin Hermansen samme år. Drapet skapte en bølge av avsky mot nazimiljøet, som siden den gang har vært på nedtur. Nå var det ikke lenger innvandringen som hadde hovedfokus, men islam og muslimer. Slik har det vært i 15 år nå, og den endeløse debatten har handlet nettopp om dette. Vi har sett muslimfiendtlige grupper poppe opp som paddehatter for deretter å forgå i interne stridigheter før nye grupper dukker opp for så å hengi seg til sitt eget private ragnarok. Senest på lørdag sto en gjeng foran stortinget og brukte kjønnsord om muslimenes profet.

Mye har skjedd. Arne Myrdal er død, SOS Rasismes historie endte i en straffesak mot medlemmer av en stalinistisk sekt og forsøket på å danne et Ungdom Mot Rasisme endte som en flopp. Nå skal visst noen lage en ny organisasjon som samler alle antirasister i Norge. Vel, jeg tror det når jeg ser det. Norske antirasister er en broket forsamling og lar seg neppe noen gang samle under en paraply. Det er neppe hensiktsmessig å forsøke seg på det heller.

Noen felles paraply for ytre høyre kan man se langt etter. Bare de siste ukene har man sett flere forskjellige splittelser, organisasjonsintriger og personkamper. Som en evig parodi på seg selv krangler de så fillene fyker om navnet til mikrogrupper og facebooksider. Slik har de holdt på i flere tiår, og ingenting tilsier at dette vil forandre seg.

Det høyreekstreme miljøet i Norge er lite, dårlig organisert og preget av intern strid og fiendskap. Men kanskje noe er i ferd med å skje?

Krigshandlingene og sammenbruddene i Afghanistan, Syria og Libya har sendt millioner på flukt og skapt en flyktningkrise i nabolandene. Noen bølgeskvulp fra den flommen som har skyllet inn over land som Libanon, Jordan og Tyrkia har også nådd Europa.

Plutselig er det ikke bare muslimene som truer vår kultur. Det er selveste hordene som kommer og undergraver vår velstand, vår velferd og selveste vårt velvære. Det er en tendens i retning av at ytre høyre igjen legger seg på en generelt innvandrings- og flyktningefiendtlig retorikk. Tendensen er foreløpig ikke kraftig, men den er der, og den kan styrke seg.

Hva vil det bety, hvis vi havner tilbake der Arne Myrdal startet sin bevegelse? For ekstremhøyre vil ikke lengre Israel ha den samme tiltrekningen som alliert mot islam. Det kan åpne for at klassiske nazistiske grupper kan få, om ikke vind i seilene, så kanskje økt innflytelse i høyreekstreme miljøer, at tyngdepunktet skifter. Skjer dette vil man se mer av den åpne, vulgære antisemittismen og ikke minst, mer voldelig retorikk, med påfølgende voldshandlinger og mer eller mindre vellykkede anslag mot asylmottak.

I mellomtiden har mange lært noe viktig: Den viktige kampen står ikke når man er i konfrontasjon med høyreekstremistene og kappes med dem om å rope høyest. Den viktige kampen står hver dag i norske lokalsamfunn, hvor tusener av ildsjeler, enten de er med i en humanitær organisasjon eller den lokale menigheten står på for å gi flyktninger en ordentlig velkomst og en god start i deres nye land.

Gjør vi flyktningene til en del av våre lokalsamfunn og slår ring om dem, vil også grunnlaget for fremmedfiendtlige organisasjoner svinne hen. Den viktige kampen står i dag på norske bedehus, i fagforeninger, i Norsk Folkehjelp, i sanitetsforeninger, kort sagt i det etablerte, folkelige organisasjonslivet. Det er en god basis hvis vi nå går en mer aggressiv fremmedfiendtlig aktivisme i møte. Kanskje kan vi, når «våre» flyktninger er en del av lokalsamfunnet, også komme videre, snakke om noe annet enn hvordan de truer vår velstand, vår velferd og selveste vårt velvære.

Det er når lokale krefter bygger møteplasser nedenfra at magien i et samfunn oppstår. Dette kan aldri oppnås gjennom statlige holdningskampanjer eller toppstyrte organisasjoner. I Norge i dag har vi en enorm bevegelse av mennesker som bygger disse møteplassene. De er ikke så synlige i media, drukner litt i støyen, men de er der, og de bygger, bygger på folkelighet, bygger på samhold, på det som forener oss. Det er tross alt det vi har til felles, ikke det som skiller oss, et samfunn bygges på.

Skroll til toppen