Plutselig er det ikke bare muslimene som truer vår kultur. Det er selveste hordene som kommer og undergraver vår velstand, vår velferd og selveste vårt velvære.

Det er en betydelig diskrepans mellom det samfunnet vi faktisk lever i og den virkeligheten som beskrives av visse miljøer og hvilke tiltak de er villige til å sette i verk for å bekjempe den Fanden de selv maler på veggen.

Mens tausheten runger marsjerer høyreekstremister, noen av dem de samme høyreekstremister som PST advarer mot, rundt i gatene til støtte for en norsk minister, hennes politikk og retorikk.

Staten Norge, den som hylles internasjonalt for å være så inkluderende, så menneskerettighetsbevisst, så rettferdig, blir bare en vakker luftspeiling i Nordens golde Sahara.

Vepsens styremedlem Lars Gule har observert demonstrasjonen til støtte for Sylvi Listhaug. Han er lite imponert over både denne og motdemonstrasjonen.

Dette må VI tåle, er det nemlig mange som sier, uten at det faktisk er dem selv som må tåle det. Dette må VI møte med argumenter, sier de, uten at de selv befinner seg i den kloakken som flyter på nettet.

Fiaskoprosjektet PEGIDA var en varslet katastrofe. Det bar alle tegn på den inkompetanse som har preget norske høyreekstremister i mange år. Indre splid og intriger drepte organisasjonen før den var lansert.

Regien er stram, som i et dansenummer. Heltene er sortkledd, ofrene i oransje, som en besk parodi på fangene på Guantanamo. Vi hevner ydmykelsen, vi kan ikke stanses, Gud er med oss….

Den ekstreme høyresiden er, alle klovnefakter til tross, de eneste som har begått terrorhandlinger i Norge i nyere tid. De er de eneste som har begått politisk motiverte drap i Norge. Det alene gjør at de fortjener en litt mer utførlig omtale

Max Hermansen er lommefører for en stadig minkende og mer aldrende skare og PEGIDA halveres fra uke til uke. Kun 26 mennesker var møtt opp da Max Hermansen startet sin 45 minutter lange tale.

Man ville ventet at orlogskaptein Hermansen av de skumpende geledd ville takket politiet for innsatsen. Det han gjør, etter å ha fått marsjere uantastet og etter å ha fått en eventyrlig mediedekning, er å stå på TV2 og syte over at vi ikke har ytringsfrihet i Norge.

Terroristene vil at vi skal handle i blodtåke, vil at vi skal innskrenke demokratiet, vil at vi skal få et mer ekskluderende samfunn. Det er da de finner grobunn hos bredere grupper enn i dag.

Vepsen har blitt møtt med anonym kritikk for våre anslag på aktiviteten i norske nazimiljøer. Her er vårt svar.

De fleste som lever i dag husker Srebrenica, husker FNs svik, husker de tusenvis av myrdede bosniere. Hvem har hørt om Rojava?

HRS driver ikke kritikk mot imamer eller moskeer. I stedet retter de feigt skytset mot en nitten år gammel jente som allerede er truet for sine meninger.

Det er nok greiest i bakgrunnen når lyset blir for skarpt, lyset fra unge øyne som stråler mot en felles fremtid i dette landet.

Frps leder ville ikke bare gjøre klokt i å ligge lavt i den aktuelle diskusjonen. Det ville faktisk være det viktigste bidraget fra Jensens side.

Mens kloakken flyter friere enn før har vi en statsminister som mener vi allerede har tatt debatten om gjerningsmannens holdninger. Det er på tide å forklare henne at hun tar feil.

Ærlig talt, nå er det ikke morsomt, rart eller kontrært mer. Det utgis i Norge i dag et blad som hører hjemme i Europas mørkeste tid, i hatets og folkemordets tid.

Det er en del tanker som gjør seg gjeldende når Egzon Avdyli, talsmann for Profetens Ummah, meldes drept i Syria.

Når selv det verste folkemordet ikke var nok til å fjerne antisemittismen, er det ikke sannsynlig at fortellinger om den kan gjøre det. Antisemittismen har en mye lengre historie.

Hendelsene i Rwanda våren 1994 viser nettopp hvilke farer som ligger i konspirasjonsparanoide fiendebilder, dersom slike fiendebilder spres i en turbulent sosial og politisk kontekst.

Det finns ingen nynazism, det finns bara en obruten organisatorisk linje som går tillbaka till 1920-talets fascistiska rörelser. Aktivismen har genom decennierna följt ett cykliskt mönster.

Leflingen med konspirasjonstenkning er i ferd med å bli et alvorlig problem for fredsforskningen, både i Norge og internasjonalt. Det er på tide å ta et oppgjør med dette.

Ord har makt. Hvordan vi bruker dem har betydning. Jeg har påtatt meg redaktørvervet fordi jeg tror at ord kan forandre verden, fordi jeg tror på å bruke ord mot hat og menneskeforakt.