Da hatet drepte

_MG_6582Den 22. juli 2011 var jeg på fjelltur med kolleger. Vi skulle ta ferge over et stort fjellvann frem til hytta vi skulle bo på. Mannen som førte fergen reagerte åpenbart på at en del av mine kolleger var brunere i huden enn det han var. Hans forslag til løsning av verdens problemer viste seg å være, etter noe diskusjon, å slippe atombomber over Afghanistan og Irak så man ble kvitt dritten.

Av Tor Bach

Nå jobber jeg sammen med folk som har hørt den slags apelyder før, som håndterer sånne situasjoner med verdighet, det vil si at de biter ydmykelsen i seg, lar ikke skuffelsen over medmenneskers manglende medmenneskelighet provosere seg.

Det var for øvrig en fin hytte. Snart var noen i elva og fisket etter ørret mens andre var i gang med å lage mat. Så kom telefonene. Redde ungdommer i Oslo fortalte om en bombe som hadde gått av regjeringskvartalet. Folk var døde. Vi fortviler. Det må være Al Qaida. Flere telefoner. Det skytes på Utøya. Utøya? Hvorfor skulle Al Qaida angripe der? Det ligner ikke dem.

Alle er fortvilet, alle lurer på om deres kjære er i god behold. Noen kjenner ungdom som skulle til Utøya. Vi snakker om at Norge aldri vil bli som før. Perverst nok er vi lettet når vi hører at gjerningsmannen er norsk. Da slipper vi i det minste at vi kommer tilbake til en by der muslimer blir overfalt.

På vei hjem stopper vi på Geilo, kjøper aviser, leser om barnemorderens herjinger. Det er en lang omkjøring. Veiene rundt Utøya er stengt. Sent på kveld kommer vi til et Oslo som voktes av soldater, et Oslo hvor folk snakker med lave stemmer, hvor folk ikke smiler, hvor utryggheten fortsatt råder. Hadde gjerningsmannen medsammensvorne?

Det ble en underlig sommer. I Oslo snakket folk på en dempet, forsiktig måte jeg aldri har sett før. Vi gikk i rosetog og vi begynte å diskutere tonen i det offentlige ordskiftet.

Ett halvt år gikk. Vi diskuterte gjerningsmannens psyke. Var han frisk eller var han for gal til å dømmes? Blant dem som delte gjerningsmannens verdensbilde var konklusjonen klar: Han var gal, han var ond, og han hadde ingenting med dem å gjøre. Sommeren 2012 ble terroristen dømt som mentalt tilregnelig. Vi diskuterte ikke lengre det offentlige ordskiftet men var mer opptatt av å finne syndebukker. Hva hadde sviktet? Hvem hadde sviktet? Norske netthatere fikk et nytt hatobjekt: Eskil Pedersen. En ung mann uten militær erfaring fikk beskjed om at det var ham som sviktet. Han skulle trosset politiets ordre om å evakuere og stilt seg i spissen for en eller annen form for motstand mot den tungt bevæpnede morderen. På Facebook flommet hatet mot Pedersen, og mot arbeiderbevegelsen som aldri før.

Det kanskje mest grisete og stygge angrepet fra en norsk politiker var det Høyres Andre Oktay Dahl som sto for. I følge ham ville terroren aldri rammet Norge hvis Erna Solberg var statsminister. I følge Dahl skulle dette skyldes Solbergs helt spesielle lederegenskaper. Solberg selv forholdt seg taus, valgte å innkassere poeng på det feige angrepet. Sannheten er faktisk at terroren ikke ville rammet hvis Erna Solberg var statsminister, men det skyldes ikke Solbergs fabelaktige lederegenskaper. Angrepet var nemlig rettet mot arbeiderbevegelsen, ikke mot Høyre. Det var ingen kommentartroll som omtalte Høyres ungdomsorganisasjon som «utøy», ingen som i ettertid ville beklaget at Kåre Willoch overlevde noe angrep. Derimot var det krefter i Norge som skrev om utøyet på Utøya, som beklaget i grove ordelag at Gro Harlem Brundtland ikke var til stede og ble drept, det var folk som sutret i VGs kommentarfelt over at politiet inndro skytevåpen bare fordi man hadde skrevet at man hadde lyst til å skyte Jens Stoltenberg og det var folk på den ekstreme høyrefløyen som fantaserte om å skyte Jonas Gahr Støre med en Glock. Hadde Erna Solberg hatt de fantastiske lederegenskapene det skrytes av ville hun satt ned foten for hvordan enkelte representanter i det ene regjeringspartiet uttaler seg.

I dag sitter gjerningsmannen i fengsel. Til tider sender han ut brev, blant annet til Vepsens redaksjon. Der klager han over grufulle soningsforhold og skryter av sin rolle som politisk leder. Rablende stormannsgalskap fra en liten barnemorder? Kanskje. Vi velger å ikke gi disse skrivene noen omtale. Men der ute på nettet sitter mennesker som hyller terroristen, som lager nettsider til hans ære. På Facebook sitter nordmenn og skriver ting som dette:
«ABB klarte faktisk med sin gjerning å utslette festningen Utøya, som huset terror propaganda og et jødehat av uante dimensjoner. Videre så fikk ABB fjernet Jens Stoltenberg fra statsministerposten, itillegg til dette opplyste ABB store deler av det norske folk om de faktiske forhold, undertegnende inkludert. Lite visste jeg om AP og AUF,s jødehat og indoktrineringsprosesser ved Utøya. Nå vet vi alle hva som foregikk der ute på ekstremøya. ABB har også lykkes i å paralysere den høyforræderiske sammenslutningen Arbeiderpartiet. Dette er fasiten og man kan mene hva man vil om dette.»

Sitatet stammer fra en sentral person i det muslimfiendtlige miljøet og fjorten personer, deriblant andre ledere i det samme miljøet, trykket LIKER.

Tanken om det forræderiske Arbeiderpartiet har levd i Norge siden Vidkun Quisling sto i Stortinget og hevdet at partiet var kjøpt og betalt av Moskva og planla en kommunistisk revolusjon i Norge. Det er et hat som ble næret gjennom Libertas kampanje mot Gro Harlem Brundtland med bilstreamere med teksten Bli kvitt `A og det er et hat og en konspirasjonstenkning som holdes i live av stortingsrepresentanter som i dag beskylder arbeiderbevegelsen for forræderi, eller for å være «kulturquislinger» som den opprinnelige ordlyden i Tybring Gjeddes beryktede Disneyland-kronikk var.

Nettstedet Document fortsetter ufortrødent i samme, eller kanskje enda mer rabiate stil. Bruken av regnbueflagg på Oslos trikker og busser under Europride holdes frem som en mulig trussel og selv Libe Rieber-Mohn, en av Arbeiderpartiets mest innvandringsfiendtlige talspersoner, får gjennomgå for sitt engasjement i sakens anledning. Her males Fanden på veggen med bred penn:
«Først homoflagg, så palestinaflagg, så hamasflagg og deretter ….ja, hva deretter? angrep på mennesker med kippa, eller synlige kors. En generell utrygghet, kvinner bør iføre seg hijab

I fjor sommer gikk ukjente gjerningsmenn rundt og klistret plakater som ba oss lytte til massemorderen og lese hans manifest. Politiet klarte aldri å finne ut hvem de er.

Tre år etter Utøya, tre år etter at en bombe raserte regjeringskvartalet vet vi at massemorderens holdninger lever i beste velgående. Så lenge det finnes folk som fergeskipperen på et fjellvann i den norske fjellheimen, folk som uten blygsel tar til orde for massemord, så lenge vil det være folk som før eller senere er villige til å begå massemord.

Mens kloakken flyter friere enn før har vi en statsminister som mener vi allerede har tatt debatten om gjerningsmannens holdninger. Det er på tide å forklare henne at hun tar feil, det er på tide at vi virkelig sier fra. Vi har en plikt overfor de 77 døde, en plikt overfor de etterlatte og ikke minst en plikt overfor vårt samfunn til å si klart fra hvilket verdigrunnlag vi skal bygge vår fremtid på.