De fleste som lever i dag husker Srebrenica, husker FNs svik, husker de tusenvis av myrdede bosniere. Hvem har hørt om Rojava?

HRS driver ikke kritikk mot imamer eller moskeer. I stedet retter de feigt skytset mot en nitten år gammel jente som allerede er truet for sine meninger.

Det er nok greiest i bakgrunnen når lyset blir for skarpt, lyset fra unge øyne som stråler mot en felles fremtid i dette landet.

Mens kloakken flyter friere enn før har vi en statsminister som mener vi allerede har tatt debatten om gjerningsmannens holdninger. Det er på tide å forklare henne at hun tar feil.

Ærlig talt, nå er det ikke morsomt, rart eller kontrært mer. Det utgis i Norge i dag et blad som hører hjemme i Europas mørkeste tid, i hatets og folkemordets tid.

Det er en del tanker som gjør seg gjeldende når Egzon Avdyli, talsmann for Profetens Ummah, meldes drept i Syria.

Ord har makt. Hvordan vi bruker dem har betydning. Jeg har påtatt meg redaktørvervet fordi jeg tror at ord kan forandre verden, fordi jeg tror på å bruke ord mot hat og menneskeforakt.

Hatet flyter i like strie strømmer som før, men nå har det som tidligere holdt seg i kloakken i kommentarfeltene blitt løftet frem på kronikkplass i storavisene, inn i koseintervjuene og gitt respektabilitet i form av penger fra Fritt Ord.

Rasistiske ytringer er sjelden myntet på hvite, norske middelklasseredaktører.

Arne Tumyr har snakket seg selv inn i en tradisjon hvor han havner i selskap med jødehatere, landssvikere, gamle SS-veteraner, bombemenn, gatebøller og folk som vil tvangssterilisere barn.

Man blir et vrengebilde fordi man er tåpelig og naiv og upraktisk og ikke forstår verden rundt seg – ikke fordi man er antirasist.